CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
Hellstugubreen (foto: creative commons)

Hellstugubreen (foto: creative commons)

Breendringer i hele Norge

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 05.03.2015

NATUR: For første gang har areal- og lengdeendringer for alle breene i Norge blitt kartlagt. I de siste cirka 30 årene har brearealet i Norge blitt 11 prosent mindre, noe som innebærer at 326 kvadratkilometer av arealet nå er borte. Breenes areal- og lengdeendringer er størst i Nord-Norge.

Breene i Norge blir mindre. Ett eksempel på dette er Hellstugubreen i Jotunheimen hvor breen har minket mye i både areal og lengde (se bilder under). En fersk studie viser at Hellstugubreen er en av mange breer som viser samme endringsmønster. Aldri før har alle breene i Norge blitt kartlagt og sammenlignet så langt tilbake i tid. Gjennom denne analysen har vi kommet fram til hvilke regioner og landsdeler hvor breene endrer seg mest i Norge.

Hellstugubreen i 1942 og 2013 (Foto: NVE)

Arealendringer

Arealet av breene i Norge har minket med rundt 11 prosent i gjennomsnitt for de siste cirka 30 årene. Den største arealendringen har skjedd i Nord-Norge hvor det er målt hele 17 prosent minking. Minst endringer ble funnet i Midt-Norge hvor det var 4 prosent minking i areal. Selv om breene generelt har krympet, så har det vært mye variasjon mellom forskjellige breregioner, men også mellom de ulike tidsperiodene som ble sammenliknet. Et interessant funn er at breene i Midt- og Nord-Norge økte i areal på 1990-tallet. Dette stemmer overens med målinger fra NVE som viser at mange av de målte breene økte i volum på 1990-tallet. Dette skyldtes økt vinternedbør over flere år, som gjorde at breene la på seg. Men selv om våre undersøkelser viser at det var noen perioder der breenes areal vokste, er det generelle bildet at breenes utbredelse ble mindre i hele Norge.

Lengdeendringer

For å bestemme breenes lengde er det vanlig å tegne inn en isstrømningslinje fra toppen til bunnen av breen (figur under). Dette krever mye manuelt arbeid om det skal gjøres for alle breene i Norge. Til dette arbeidet benyttet vi derfor en automatisk metode for å lage slike linjer og fra disse ble breenes lengde og lengdeendringer beregnet. I gjennomsnitt for hele perioden har breene smeltet tilbake 240 m tilbake. Lengdeendringene ble sammenliknet med manuelle frontposisjonsendringer som manuelt har blitt målt av NVE på et titalls breer, og resultatet viste et avvik mindre enn 4 prosent mellom de to målemetodene. Som for arealendringene, viser lengdeendringer at Nord-Norge er landsdelen hvor endringene er størst.

 

Øksfjordjøkelens arealutbredelse i 2006, 1966 og 1900. Breen er en platåbre med flere breutløpere som vist ved isskiller. Flytlinjer fra breens høyeste til laveste punkt (her vist for 1966 og 2006) brukes til å bestemme endringer i hver enkelt breutløpers lengde.

Størst breendringer lengst nord

Massebalansemålinger utført av NVE viser at Langfjordjøkelen i Vest-Finnmark er den breen av de målte breene i Norge som har minket mest. I dette studiet har vi sett på areal og lengdeendringer til fem platåbreer i Vest-Finnmark. Fra starten av 1900-tallet til 2006 har de fem platåbreene mer enn halvert sitt areal fra 139 km2 til 65 km2. Ser vi på enkeltbreer, hvor hver iskappe er delt inn i flere enheter, så har breene minket 53 prosent i areal og 37 prosent i lengde. Den store minkingen har ført til at mange av breene har delt seg opp i mindre enheter og Nordmannsjøkelen er i ferd med å forsvinne helt.

Brekartlegging i framtiden

Isbreer endrer seg i takt med klimaet, og vi kaller ofte breene for klimaindikatorer. I framtiden vil det være viktigere med hyppigere kartlegging av breene. Dette er fordi det viser seg å være store og raske endringer i breene fra år til år. I brekartlegging er det nå vanlig å bruke satellittbilder, siden det er en kostnadseffektiv og rik kilde til gode data, samtidig som satellittbildene dekker store områder. Ved hjelp av halvautomatiske kartleggingsmetoder kan man få breomkretsen fra mange breer på en gang. I de kommende årene vil nye satellitter med bedre kartleggingsegenskaper bli tilgjengelig som for eksempel den optiske satellitten Sentinel-2, som er planlagt skutt opp våren 2015. Satellittene vil passere breene oftere, et bilde hver 3-5 dag, noe som gjør at hyppigere kartlegginger blir mulig. Men det betyr også at vi må tilpasse dagens kartleggingsmetoder slik at de blir mer effektive for fremtidige breanalyser.

For å kartlegge Nordmanns- og Seilandsjøkelen ble det brukt a) Gradteigskart fra 1900, b) N50-kart fra 1966 og c) Landsat satellittbilde fra 2006.

Hvordan vi gjorde det

Kartleggingsprosessen har vært omstendelig, siden det i alt er ca. 2500 breer i Norge (som igjen er inndelt i mindre enheter basert på isskiller), og dette studiet har derfor pågått i flere år. Endringsanalysen har sett på minking eller økning i breens areal, altså dens utstrekning, og også lengdeendringer ble analysert. I tillegg til endringsanalyse kan brekartleggingen også brukes til beregning av isvolum og til modellering av fremtidige endringer.

Den siste brekartleggingen i Norge viser et totalt breareal på 2692 km2, tilsvarende 0,7 % av landarealet. Landsat satellittbilder fra mellom 1999 og 2006 ble brukt i kartleggingen og resultatet ble utgitt som et nytt breatlas i 2012 av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). For å bestemme endringer av breene er dette breatlaset sammenlignet med eldre topografiske kart og Landsat satellittbilder fra perioden mellom 1988 og 1997. I et område i Finnmark ble også eldre gradteigskart fra starten av 1900-tallet benyttet for å se på endringer (figur under).

Førsteutgivelsen av 1:50 000 serien (N50) kartbladene fra Statens kartverk ble digitalisert for alle norske breer, kartdatoen varierer fra 1947 til 1985. N50-kartene er basert på flybilder og i noen områder er det usikkerhet rundt snøforholdene under kartleggingen. I noen N50-kartblad kunne det være mye snø, og siden kartene ikke skiller mellom breer og snø ble derfor noe av snøen manuelt fjernet rundt breomkretsene i tilfeller hvor formen på omkretsene tydet på at det mest sannsynlig ikke var bre. De forskjellige kartdataene ble sammenliknet for å beregne endringer i breareal. Tidsrommet for kartleggingene varierte for de ulike breområdene i landet, siden både de topografiske kartene og Landsatbildene er hentet fra ulike år. Det ble slik fordi en kartlegging av alle breene i hele Norge krever skyfrie flybilder og satellittbilder.