CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
Kan det å dele på maten være med på å skape mer bærekraftig matproduksjon og ikke minst mer bærekraftige matvaner? spør artikkelforfatteren og kolleger i et nytt forskningsprosjekt. illustrasjonsfoto: jonathan bilmayer @ unsplash

Kan det å dele på maten være med på å skape mer bærekraftig matproduksjon og ikke minst mer bærekraftige matvaner? spør artikkelforfatteren og kolleger i et nytt forskningsprosjekt. illustrasjonsfoto: jonathan bilmayer @ unsplash

Bildeling, okey, men hva med maten?

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 13.09.2018

Hver enkelt nordmann kaster nesten 70 kilo mat hvert år. Kan vi redusere matsvinn ved å dele maten slik vi deler biler, hytter, verktøy og hus?

Nordmenn er som kjent veldig glad i å snakke om været, og denne våren og sommeren har vært intet unntak. Men i år har diskusjonene om været også blitt fulgt av hva været gjør med maten vi trenger. Nyhetsoppslag om dårlige jordbruksforhold på grunn av tørke og hvordan bønder må slakte dyra ufrivillig har satt matproduksjon på agendaen både i nyhetene og i bevisstheten vår.

Klimaendringene vil gi store utfordringer for dem som lever av å produsere mat og det vil kanskje endre både hva slags mat vi spiser framover og prisen på den. I tillegg står jordbruk og matproduksjon for en betydelig andel av klimautslippene. Noen av dem som forsøker å tenke nytt rundt matproduksjon har etablert gårder hvor man deler på arbeidet og avlinga.

Kan det å dele på maten være med på å skape mer bærekraftig matproduksjon og ikke minst mer bærekraftige matvaner?

Tidlig mai 2018 ved Dine Røtter på Wøyen andelsgård i Bærum. Foto: Jan Standal

 

Bort fra monokulturen

Disse spørsmålene forsøker vi på CICERO å besvare i et prosjekt på delingsøkonomi og matproduksjon sammen med organisasjonen OIKOS – Økologisk Norge og andelsgårdene Øverland og Virgenes. De siste årene har det kommet mange andelsgårder hvor vanlige folk kan være med som andelsbønder. Det vil si at man kjøper en andel av maten som produseres på gården og bidrar med litt dugnadsarbeid.

Man deler da også risiko med bonden. Blir avlinga dårlig, får bonden en rettferdig fast lønn og andelshaveren mindre mat. Blir avlinga god, får man mer mat for samme pris. Andelsgårder er dermed en annerledes måte å drive jordbruk på enn hva som er blitt vanlig; storproduksjon og monokultur. Først og fremst dyrker andelsgårder mer variert mat på samme jordareal (ikke monokultur), og maten er som regel økologisk produsert med minimalt gjødsling og ingen giftige plantevernmidler.

Blir avlinga dårlig, får bonden en rettferdig fast lønn og andelshaveren mindre mat. Blir avlinga god, får man mer mat for samme pris.

karina standal

Meningen er å skape god matjord på naturens premisser og redusere sårbarheten. I tillegg har man ofte felles seminarer eller høstfester hvor andelshavere kan møtes.

Vinterlagring av grønnsaker på Øverland Andelslandbruk i Bærum.

Formålet vårt som forskere er å forstå om en slik deling skaper matvaner som er bærekraftige for miljøet, og om det kanskje har noen andre positive effekter vi ikke har tenkt på.

Før vekstsesongen startet i vår, intervjuet vi helt «ferske» andelsbønder ved Øverland og Virgenes gård for å høre hva slags motiver de hadde for å bli med på en slik deling, og hvordan de tror matvanene deres kommer til å bli når de skal bli med å dyrke, luke og høste sammen. Kommer de til å spise mer grønnsaker? Handle mindre på supermarkedet? Kaste mindre mat? Kjører de mer bil for å skaffe seg mat nå? Sparer de penger? Endrer de syn på norsk jordbruk? Og ikke minst; er dette noe for folk flest?

Neste vår drar vi tilbake for å gjøre nye intervjuer for å høre hvordan det faktisk har gått og hva som har vært de største utfordringene og de mest positive opplevelsene.

Tidlig høst ved Dine Røtter på Wøyen andelsgård i Bærum. Foto: Jan Standal

 

Ydmykheten og oppfinnsomheten øker

Intervjuene med ferske andelshavere har gitt verdifull innsikt om hvordan en families matvaner kan bli mer bærekraftige, men også alle utfordringene for å få det til. Et moment som ble nevnt av de vi intervjuet, var hvordan de håpet de skulle spise bedre og renere mat. Mange mente også at de ville kaste mindre mat siden de etter å ha vært med på luking og høsting forsto hvor mye jobb som ligger i å produsere mat.

Noen av de vi intervjuet fra Virgenes gård hadde begynt å få mat fra fjorårets produksjon rundt juletider. Plutselig var de nødt til å endre hva de spiste, fordi maten fra gården er begrenset til det som kan dyrkes og lagres i den sesongen. Mange sto der med flere kilo kål og måtte ta oppfinnsomheten i bruk for å finne nye retter og måter å konservere kålen på (fermentere, for eksempel). Slik lærte de også mye nytt!

I vårt moderne samfunn er de fleste av oss blitt vant til at vi kan stikke ned på butikken å handle det vi ønsker året rundt. Vil vi ha guacamole til fredagstacoen, får vi tak i det vi trenger uansett årstid. Men da har avokadoen vår fløyet rundt halve jorden. Går vi noen generasjoner tilbake, måtte folk spise det som var i sesong der de bodde med mindre de hadde mye penger. Fisk, korn og poteter var vanlig husmannskost.

Heldigvis bugner andelsgårdene av mer variert mat. Her dyrkes både rødbeter, salat, urter, brekkbønner osv. På Øverland gård har de sågar både bær og egendyrkede valnøtter! Virgenes gård har også dyr, og andelsbønder med kjøttandel får både pølser, steiker og innmat, for å nevne noe. Det er altså mulig å spise kortreist kvalitetsmat som er variert, men man må belage seg på at det er en sesong for alt.

Plutselig var de nødt til å endre hva de spiste, fordi maten fra gården er begrenset til det som kan dyrkes og lagres i den sesongen. Mange sto der med flere kilo kål.

karina standal

Klarer vi som samfunn å gjøre slike endringer? Kanskje ender vi bare med å kaste mer? Kjøre mer bil til og fra gårdene?

Som en bivirkning av prosjektet har undertegnede også selv blitt inspirert til å bli andelsbonde hos Dine Røtter på Wøien gård. Fra egen erfaring vet jeg at det ikke er helt enkelt å endre en families matvaner, selv om man vet at det både er mer bærekraftig og sunnere. Etter å ha tilbrakt en kveld med barna på gården for å høste maten og så stått til nærmest midnatt for å lage grønnkålpesto og syltede rødbeter (som barna ikke engang liker) skjønner jeg at dette kan bli en lang reise.

Men vi handler mindre mat i butikken, vi spiser sunnere og mer smakfull mat og ungene elsker å dra opp sine egne gulrøtter.

En stolt Oda (6) med egenhøstet gulrot! Foto: Jan Standal

 

Fakta om matsvinn i Norge

I Norge kaster vi 355000 tonn mat fra matindustri, dagligvarehandel og forbruker. Det vil si 68,04 kilo pr. innbygger. I perioden fra 2010 til 2016 er matsvinnet blitt redusert med 14 prosent. Matsvinn er en utfordring for lønnsomhet, klima og miljø og ikke minst det etiske i samfunnet. Verdien på matsvinnet er 20 milliarder kroner. Klimabelastningen tilsvarer én million CO₂-ekvivalenter eller to prosent av det nasjonale utslippet. Kilde: matvett.no