CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder

12 punkter der Norge kan mer om konsekvenser av klimaendringer i dag enn i 2010

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 22.01.2019

Den siste store gjennomgangen av kunnskap av klimaendringer i Norge ble gjort i 2010. I år har forskere fra CICERO og Vestlandsforskning gjort et stort arbeid for å gi en ny oppdatering.

- Kunnskapen om konsekvenser av klimaendringer er styrket. Siden 2010 har vi utnyttet systemene for å overvåke klimaet i Norge og det er etablert flere målestasjoner for overvåking av korttidsnedbør. Det er etablert offentlig tilgjengelige systemer for klimaframskrivning og nedskalering av hvordan klimaendringene kan slå ut lokalt. Det er også under gjennomføring systemer for overvåking av hvordan klimaendringer faktisk påvirker en rekke økosystemer, sier prosjektleder Borgar Aamaas, forsker ved CICERO.

Oppdateringen har resultert i en rapport skrevet på oppdrag fra Miljødirektoratet. Formålet med denne rapporten er å sammenstille det eksisterende kunnskapsgrunnlaget om konsekvenser av klimaendringer for Norge.

- Utgangspunktet for rapporten er den første offentlige utredningen om klimatilpasning fra 2010 (NOU, 2010:10). Grunnsteinen i prosjektet er en omfattende gjennomgang og sammenstilling av relevant litteratur. I tillegg har vi intervjuet relevante personer og analysert aktuelle styringsdokumenter på direktoratsnivå. I tråd med anbefalingene i NOU (2010:10) og oppdragsbeskrivelsen fra Miljødirektoratet har vi lagt til grunn de høye alternativene for framskriving av forventede klimagassutslipp, det som i rapporter fra FNs klimapanel har fått betegnelsen RCP8.5, fortsetter Aamaas.

 

Rapporten dokumenterer viktige endringer i kunnskapsgrunnlaget om konsekvenser for klimaendringer for Norge siden 2010:

Kunnskapen om hvordan klimaet i Norge forventes å endre seg er styrket, ikke minst gjennom etableringen av Norsk klimaservisesenter og arbeidet med å gjøre lokale og regionale oversikter over forventede klimaendringer tilgjengelig.

Gitt forutsetningen om høyt utslippsnivå forventes det at Norge frem mot 2100 får et varmere klima med en temperaturstigning i forhold til referanseperioden 1971-2000, på 4,5 °C (spenn 3,3 til 6,4 °C), med størst økning i nordlige og indre strøk av Fastlands-Norge. I Arktis ventes en vesentlig større temperaturstigning.

De konsekvensene av klimaendringene det er mest sannsynlig at vi vil oppleve er kraftigere nedbør, flere og større regnflommer, stigende havnivå og flere jord-, flom- og sørpeskred. Mer usikre endringer er for eksempel økt fare for sommertørke, redusert fare for tørrsnøskred, økt fare for våtsnøskred, flere vinterisganger og flere kvikkleireskred.

Klimaendringer i Norge vil påvirke mange sektorer. Flere undersøkelser har vist at de klimabestemte produksjonsbetingelsene for jordbruk, skogbruk, fiskeri og oppdrett på sikt trolig vil utvikle seg negativt, og risikoen for naturskade i alle sektorer vil øke vesentlig, om ikke tilpasningstiltak blir iverksatt.

De samfunnsøkonomiske konsekvensene av en temperaturendring i Norge opp mot 2,5 °C for 2031-2060 kan bli forholdvis moderate, mens kostnadene av en fortsettelse av denne utviklingen mot 4,5 °C økning i 2100 vil bli dramatiske. Det er fortsatt relativt få studier på dette feltet og mye usikkerhet knyttet til resultatene omtalt i denne rapporten.

Klimaendringer i andre land vil også kunne påvirke mange sektorer. Norge har en åpen økonomi, med stor grad av eksport og stor grad av import av varer og innsatsfaktorer til innenlandsk produksjon (ikke minst jordbruk og fiskeoppdrett), noe som gjør at Norge i en internasjonal sammenheng er blant de landene som er mest utsatt for å bli påvirket også av klimaendringer i andre land. Kunnskapen om hvordan denne påvirkning kan arte seg konkret, og dermed hvilke tiltak som er aktuelle for å tilpasse samfunnet, er imidlertid begrenset.

Samfunnets kapasitet til klimatilpasning er styrket siden 2010. Endringer i lover og forskrifter, en stor økning i kunnskapsproduksjon, veiledning, koordinering og i noen grad ressursbruk har samlet bidratt til en styrking i samfunnets kapasitet for klimatilpasning.

Kunnskapsnivået i forvaltningen trekkes ikke lenger frem som en barriere mot klimatilpasning. Mens mangel på kunnskap i forvaltningen var en gjenganger i studier av klimatilpasningen for noen år siden, og dermed – delvis med rette – ble brukt som forklaring på manglende innsats når det gjelder klimatilpasning, er det flere studier som påpeker at kunnskapen i forvaltningen har økt vesentlig siden 2010, og at viktige barrierer for handling i større grad gjelder mangel på ressurser og prioritering av klimatilpasning.

Det er en utfordring å omsette kunnskap om klimaendringer til klimatilpasning. Til tross for den økte innsatsen på kunnskapsproduksjon for klimatilpasning er det utfordringer å få tilpasset denne til brukernes behov.

Forvaltningens arbeid med klimatilpasning har økt vesentlig siden 2010, men innsatsen varierer mye mellom ulike sektorer. Arbeidet med å styrke den tverrsektorielle samordningen av arbeidet med klimatilpasning er krevende, og har vist seg å møte på de samme type utfordringer som innenfor andre sektorovergripende politikkområder, der særlig det å ha klare bestillinger på integrering, tilgang til nok ressurser for å iverksette slik integrering, gode rutiner for rapportering av hvorvidt integreringen er gjennomført, og sanksjonsmuligheter ved manglende integrering har vist seg å være kritiske faktorer, og arbeidet med å koordinere innsatsen for, og integrere hensynet til klimatilpasning i en sektorisert stat møter den samme typen utfordringer. Det foreligger vesentlig bedre kunnskap om forvaltningens arbeid på nasjonalt enn lokalt og (særlig) regionalt nivå.

På regionalt nivå har Fylkesmannen fått et økt ansvar i arbeidet med klimatilpasning. Fylkesmannens beredskapsavdeling har vært en sentral pådriver i å sette klimatilpasning på dagsorden både regionalt og i kommunene, og de siste årene har også flere fylkeskommuner inntatt en aktiv pådriverrolle i arbeidet med klimatilpasning.

Kommunene var tidlig ute med å sette klimatilpasning på dagsorden og klimatilpasning i ferd med å bli integrert på flere områder. Kommunesektorens organisasjon (KS) har vært en viktig pådriver overfor kommunene i arbeidet med klimatilpasning – bl.a. innenfor arealplanlegging, overvannshåndtering og risiko- og sårbarhetsanalyse - og har i mange sammenhenger uttalt seg kritisk overfor statlige myndigheter for en utilstrekkelig satsing på klimatilpasning.

 

Kunnskapshullet om hvordan samfunnet kan bli rammet økonomisk er stort

Det fins ingen enkeltstående studier som har forsøkt å fremstille den samlede sårbarheten for klimaendringer på natur og samfunn. Ut fra det som foreligger av studier er det grunnlag for å hevde at forventede klimaendringer vil utsette natur og samfunn i Norge for store og komplekse negative virkninger, som i tillegg ofte blir forsterket gjennom bidrag fra andre miljømessige endringer. For naturmiljøet er det særlig i fjellet og Arktis som blir sterkt påvirket. Videre kommer at havnivåstigning og havforsuring vil gi store utfordringer.

- Det er i dag ikke mulig å gi et godt samlende og forskningsbasert bilde av hvordan en framtidig, norsk økonomi vil bli påvirket av forventede klimaendringer. Mye av forskningen om samfunnsmessige utfordringer i klimasammenheng har rettet seg mot regulering av klimagassutslipp og det internasjonale samarbeidet på dette området, med forholdsvis liten vekt på hva virkningene av klimaendringer vil bli, sier Hans Asbjørn Aaheim, forsker ved CICERO og medforfatter av rapporten.

Kunnskapshullene når det gjelder hvordan klimaendringer kan påvirke natur og samfunn er fremdeles store. Det er videre en generell kunnskapsmangel om samspillseffektene mellom klimaendringer og andre endringsprosesser i natur og samfunn. I motsetning til det som gjelder for hvordan klimaet endrer seg, og hvordan klimaendringene påvirker naturen, så er det ikke etablert noen form for uavhengig og systematisk overvåking av hvordan samfunnets samlede sårbarhet for klimaendringer utvikler seg eller hvordan samfunnet samlet sett arbeider med å redusere disse sårbarhetene.

 

Sektorvis kunnskap har økt

- Når det gjelder forvaltningens arbeid med klimatilpasning foreligger det vesentlig bedre kunnskap om arbeidet på nasjonalt enn på lokalt og (særlig) regionalt nivå. Når det gjelder arbeidet med klimatilpasning innen privat virksomhet foreligger det svært liten systematisk kunnskap. Det hersker også usikkerhet rundt hvordan ulike nylig avsluttede og pågående reformer innen offentlig virksomhet – som kommunereform, regionreform og forvaltningsreformer i direktoratene – har påvirket og vil kunne komme til å påvirke tilpasningskapasiteten i Norge, sier Carlo Aall, forsker ved Vestlandsforskning og redaktør av rapporten.

Den statlige forvaltningen er grunnleggende organisert med sterke sektordepartementer med tilhørende direktorater samt relativt svake samordningsdepartementer. Denne situasjonen skaper utfordringer på politikkområder som forutsetter en effektiv koordinering og samordning på tvers av sektorer; en utfordring som også viser seg på klimatilpasningsområdet.

- Den sektorvise statlige innsatsen på klimatilpasning har økt siden 2010. På både regionalt og lokalt nivå foreligger det mindre kunnskap enn på nasjonalt nivå om utviklingen siden 2010. KS har vært avgjørende i å sette klimatilpasning på dagsorden i både fylkeskommunene og kommunene, og har i tillegg vært aktive i den nasjonale debatten om klimatilpasning, fortsetter Aall.

I internasjonal sammenheng har Norge stor kapasitet når det gjelder tilpasning til konsekvensene av klimaendringer lokalt, noe som skyldes velfungerende institusjoner, gode statsfinanser og en høyt utdannet befolkning. De statlige sektormyndighetene med ansvar for de mest utsatte samfunnsområdene har integrert hensyn til klimaendringer i sin oppfølging og det samme har skjedd i den kommunale arealplanleggingen. Flere endringer i lover og forskrifter er gjennomført og den statlige koordineringen på området er styrket. Samlet bidrar dette til å styrke kapasiteten for klimatilpasning.

- Det foreligger ingen omfattende og systematiske analyser av kommunenes arbeid med klimatilpasning etter 2010 ut over en mer avgrenset analyse fra 2017. De enkeltstudiene som foreligger tyder likevel på at kommunene har økt innsatsen på området og at klimatilpasning er på vei til å bli en integrert del av kommunenes arbeid, i alle fall i de litt større kommunene med tilstrekkelig store administrative ressurser, avslutter Aall.

Les rapporten hos Miljødirektoratet 

Klimarisikoutvalgets arbeid 

Les hva Vestlandsforskning skriver om rapporten