Bilde mangler beskrivelse

FOTO: JERRY KIESEWETTER @ UNSPLASH

Mindre drama eller flere følelser?

Hvordan rister klimakommunikatører folk ut av klimatrøttheten før verden slik vi kjenner den går til helvete?

Publiseringsdato
21.3.2018
Skrevet av

Monica Bjermeland

Folk flest, både såkalte somewheres og anywheres, er etter sigende enige i at klimaendringene er reelle og alvorlige. Så hvorfor er ikke de samme folkene engasjerte i å løse klimaproblemet?

Spørsmålet ble stilt av miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender på et frokostmøte i Oslo denne uka, og forsøksvis besvart av klimapsykolog Per Espen Stoknes, klimafysiker Bjørn Samset og klimakommunikatør Beate Nossum.

Et annet spennende spørsmål kunne vært: «Hvorfor er ikke nordmenn flest enige i hvordan vi løser klimautfordringen?» Men jeg skal la den ligge.

BI-forskeren og nå MDG-politikeren Stoknes spilte opp til debatt med et engasjert innlegg (se video over) om hvorfor folk ikke handler klimavennlig – selv her vi står nå, det grønne skiftet.

Berømt for sin Raymond Carverske bok(tittel) «What We Think About When We Try Not to Think About Global Warming», en TED Talk som snart er sett av én million mennesker og ikke minst uttalelser som dette:

«Klimakommunikasjon er den største fiaskoen i vitenskapskommunikasjonens historie».

Stoknes demonstrerte at det som ikke fungerer, men som likevel har vært forsøkt i flere tiår nå, er å overtale folk til klimahandling med ørkesløse, vitenskapelige fakta om klimakrisen eller apokalyptiske skremselsfortellinger.

– Den største utfordringa for klimaproblemet ligger mellom ørene dine, sa han og minte oss om de fem mentale barrierene for klimahandling han har funnet i sin forskning:

  1. Vitenskapelig abstraksjon; avstand i sak, tid og rom
  2. Dommedagstrøtthet
  3. Kognitiv dissonans
  4. Fornektelse
  5. Kulturell identitet

– Identitet trumfer fakta når som helst, sa klimapsykologen til det unge Oslo-publikummet han snakket til mandag morgen på Kulturhuset.

Av og til trenger vi en «hval» eller et annet symbol, som blir så sterkt at det maner til handling

Beate Nossum

Så hva er løsninga?

Jo, det Stoknes kaller hjernevennlig klimakommunikasjon, eller de fem s-ene (på engelsk). Disse fem vridningene i kommunikasjonen – altså i måten vi snakker om klimasaken på – vil kunne fungere som en motgift til de fem psykologiske barrierene nevnt over:

  1. Gjør klimasaken sosial; ta den med «hjem» ­– til nabolaget, for eksempel
  2. Gjør klimatiltak til støttende rammer rundt tilværelsen
  3. Dulting (nudging): Gjør klimavennlige valg så enkle at vi ikke kan motstå dem
  4. Gi signaler til folk om at det vi gjør fungerer; del resultatene
  5. Lag bedre fortellinger om hvor vi ønsker at samfunnet skal utvikle seg og pek på hva vi kan gjøre for å komme oss dit

Han avsluttet foredraget sitt i tråd med ny klimapsykologikunnskap – ved å gi avkall både på vitenskapelig abstraksjon og dommedagsfortellinger – og inviterte heller publikum til å bli mer oppmerksom på lufta vi puster inn, den livgivende lufta som knytter sammen alt liv.

Bildet fungerte nok på det allerede overbeviste publikummet han snakket til der og da, men jeg kan ikke la være å tenke på hvordan han ville ordlagt seg – hvilke metaforer han ville brukt – dersom han ble invitert til å holde et lignende innlegg på, si, FrPs landsstyremøte?

Identitet trumfer fakta når som helst

Per Espen Stoknes

I fjor kom Leonardo DiCaprio, en hollywoodsk barndomshelt for oss som var unge på 1990-tallet, med en dommedagsfilm om klimakatastrofen – «Before the Flood». Den tar i bruk de virkemidlene Stoknes kritiserer, som altså har blitt brukt av klimakommunikatører i flere titalls år (skremsel og moralisering).

– Klimasaken er jo så alvorlig at vi trenger alarmisme. Var det virkelig feil av DiCaprio å lage den filmen? spurte Ingrid Stolpestad fra Framtiden i våre hender.

– Ja, svarte Stoknes kontant og til nikk fra Beate Nossum.

Bjørn Samset var litt mer forklarende. Han mente at slike samfunnsmessig store og alvorlige saker som klimasaken har minst tre faser: først en «rop ulv»-fase, der i dette tilfellet naturvitenskapelige klimaforskere oppdaget hvor vi var på vei og ville skape oppmerksomhet rundt saken, dernest en handlingsfase der politikerne setter i verk tiltak, og sist en konsolideringsfase der saken blir til en særinteressesak.

– Vi kan aldri gi slipp på det store bildet, på hvorfor vi skal tillegge klimasaken så stor vekt; det er alltid noen som hører om alvoret i klimaendringene for første gang, derfor må vi tenke bredde når vi kommuniserer, sa Samset.

– Ja, vi trenger noen wake-up-calls fra tid til annen, sa Nossum og pekte på plast i havet-saken som for mange nordmenn befinner seg i Samsets første fase akkurat nå.

– Av og til trenger vi en «hval» eller et annet symbol, som blir så sterkt at det maner til handling – selv i en sak vi som samfunn allerede er klar over og er i ferd med å gjøre noe med, sa Nossum – noe som fikk Stoknes, og sikkert flere andre, til å tenke på bildet av Alan Kurdi, den tre år gamle syriske gutten som druknet i Tyrkia i 2015.

Vi husker alle det bildet. Det gjorde noe med oss og med forståelsen vår for alvoret i Syriakrigen.  

Vi kan aldri gi slipp på det store bildet, på hvorfor vi skal tillegge klimasaken så stor vekt; det er alltid noen som hører om alvoret for første gang

Bjørn Hallvard Samset

Likevel, både Nossum og Samset ønsker Stoknes’ kritikk av klimakommunikasjonens status quo veldig velkommen.

– Hittil har klimasaken stort sett handlet om politikkutvikling og teknologiutvikling. Nå har vi fått på plass både politiske mål og teknologiske løsninger, men hvis vi ikke får folk til å ta de i bruk, raskt nok, så når vi ikke klimamålene. Klimakommunikasjon blir kjempeviktig framover, sa Nossum.

– Bommer vi på kommunikasjonen de neste årene også, mister vi mulighetene til komme klimaendringene i møte, advarte hun.

Nossum var opptatt av hva vi kan lære fra andre paradigmeskifter når det gjelder kommunikasjonsstil. Røykesaken er et eksempel som ofte dukker opp i samtaler om klimakommunikasjon. Det vi har lært fra holdningsendringen i røykesaken, er at folk i utgangspunktet har motstand mot lovendringer som innskrenker handlingsrommet deres (Hva? Får jeg ikke lov å røyke på restaurant, nå? Røyk er jo en lovlig vare!), men tilpasser seg raskt og blir etter hvert både mer vennliginnstilt og handlende (slutter å røyke hjemme også).

– I andre saker har det handlet om å få folk til å endre holdning, men i klimaomstillingen – som vi står midt i – må vi få folk til å endre handling, og det fort. Vi er på en måte ferdigsnakka. Folk kan mene hva de vil, og det skal de få gjøre i fred, så lenge handlingene deres er klimavennlige, sa Nossum.

– Vi bør helst ikke være moralistiske, sa hun og fikk medhold fra de andre i panelet.

Flere nye klimakommunikasjonsstudier peker imidlertid på at vi også bør snakke om holdninger når vi snakker vi klima, i tillegg til løsninger og muligheter, kom det fra Elisabeth Lannoo som satt i salen. Lannoo er mangeårig klimakommunikatør og journalist og jobber for tiden med å lage en oversikt over den siste klimakommunikasjonsforskningen for CICERO Senter for klimaforskning.

For eksempel fant en studie i 2016 at fortvilelse var en bedre motivator enn håp for å redusere klimagassutslipp. Fra forskning på sosiale omveltninger vet vi at sinne er en katalysator for handling.

– Noen eksperter sier at man kan øke klimaengasjement ved å legge vekt på mottakerens større-en-selv verdier, eksempelvis «ansvar», «likhet», «enhet med naturen» eller «vennskap», sa Lannoo og spurte panelet:

– Finnes det noen typisk norske verdier eller holdninger som vil få folk her i landet til å handle mer klimavennlig? Blir vi med på klimatiltak hvis jobben framstilles som en felles dugnad eller hvis det bidrar til at våre barn og barnebarn fortsatt får gå på ski i marka? 

Samset svarte at det å kommunisere med mottakernes, eller samtalepartnernes, premisser selvsagt er viktig, også for å komme fram med sitt eget budskap. Stoknes la vekt på at vi kan berøre forskjellige folks verdier gjennom hvordan vi rammer inn saken; vi kan lade klimafortellingene med flere verdier, og gjerne personifiserer dem.

Vi bør helst ikke være moralistiske

Beate Nossum

Nossum var skeptisk:

– Å tenke verdibasert kommunikasjon synes jeg er skummelt. Å jobbe med folks holdninger tar så lang tid. Jeg vil heller gjøre det lett å velge rett. Vi trenger ikke en emosjonell debatt, sa hun.

I disse dager er det fristende å spørre: Om ikke følelser trigget oss til handling, hvorfor i all verden skulle noen være interessert i personlig brukerinformasjon – emosjonelle data – om 50 milioner Facebook-brukere?

Ikke alle deler skepsisen til Nossum. Tvert imot er noen overbeviste om at klimasaken trenger nettopp ærlige følelser, så lenge de ikke er basert kun på frykt. Enkelte forskere sier rett ut – sågar i topptidsskriftet Nature Climate Change – at virksom klimakommunikasjon  baseres på affektiv kunnskap, men at følelser må ses på som del av et tilbakemeldingssystem heller enn direkte drivere av atferd.  

I fjor sommer publiserte biologen Gerardo Ceballos og kolleger en stor sammenstilling om artstap i et annet prestisjetungt, fagfellevurdert tidsskrift, Proceedings of the National Academy of Sciences. De fant at milliarder lokale og regionale populasjoner av både vanlige og sjeldne arter har forsvunnet på grunn av overbefolkning og overforbruk. Nesten halvparten av de 177 pattedyrene forskerne studerte ekstra grundig, har mistet mer enn 80 prosent av utbredelsen sin mellom 1900 og 2015. En masseutryddelse banker med andre ord på døren, for første gang på 65 millioner år. 

Forskningsformidlingen av denne studien var ikke nøktern. Hvordan kunne den? Som Ceballos selv uttalte, ifølge avisen The Guardian: «Situasjonen har blitt så alvorlig at det ville vært uetisk å ikke bruke sterkt språk.» 

Det gjenstår uansett å se om ærlighet varer lengst.