Bilde mangler beskrivelse

Lærdom for klimapolitikken

Koronatiltakene har forårsaket store økonomiske problemer over hele verden. Det forklarer hvorfor myndighetene ikke framtvinger klimavennlige omstillinger, og hvorfor de ikke trenger bekymre seg så mye.

Publiseringsdato
19.3.2020
Skrevet av
Nøkkelforskere

Det er mange paralleller mellom koronaviruset og klimaendringene. Begge handler om globale trusler, og det er bred enighet verden over om at man ikke kommer disse truslene til livs uten å basere tiltakene som trengs på kunnskap. Beskjeden fra forskerne er like klar i begge tilfeller: Det skal sterke tiltak til for å unngå dramatiske virkninger over hele verden. Koronaen har tatt 400 000 liv. Dødsfall og sykdommer vil også følge av klimaendringene. I tillegg kommer endrede forutsetninger for hele livsgrunnlaget vårt og store ødeleggelser.

Likevel er de to truslene håndtert på vidt forskjellige måter. Mens koronaen ble møtt med pålegg fra myndighetene om umiddelbart å endre livsstil radikalt, preges klimapolitikken av offentlige investeringer og støtteordninger, samt oppfordringer om å «tenke globalt» når man tar sine valg. Ellers skal man få gjøre som man vil. Vi vet ikke sikkert hvor effektive tiltakene for å dempe koronasmitten har vært, men det er ingen tvil om at de har virket. Resultatene av klimapolitikken kjenner vi. Den har bremset veksten i utslippene i noen land, mens det tyter ut i andre land. De globale utslippene av CO2 fortsetter å øke i nøyaktig samme takt som økonomisk utvikling, som de alltid har gjort.

Kostnadene ved politiske innstramninger

Korona-tiltakene har kostet mye. Befolkningen i de fleste land er blitt pålagt strenge restriksjoner, men de har innrettet seg forbausende fort. Et resultat av dette har vært at næringslivet har stått lamslåtte, uten at bedriftene har hatt noen mulighet for å omstille virksomheten sin, med unntak av de ganske få som opplever en boom i disse dager. Det er nærliggende å tenke at en stram klimapolitikk, som fører til at folk tvinges til å endre sin adferd radikalt, vil få de samme økonomiske konsekvensene som korona-tiltakene har fått.

Er det en slik tankegang som ligger til grunn for at myndighetene unngår å legge økonomiske byrder på folk og næringsliv for å framtvinge nødvendige klimaomstillinger?

Hvem skal reddes, og hvordan?

De økonomiske tiltakene som er satt i verk for å bekjempe koronaen tar sikte på å holde liv i bedrifter som blir særlig sterkt rammet, forhåpentligvis i en forholdsvis kort periode, inntil det hele normaliserer seg og kundene kommer tilbake. I den forbindelse har det dukket opp en diskusjon om hvorvidt dette gjøres best ved å dekke bedriftenes tap direkte gjennom offentlig støtte, eller om pengene heller skal overføres til kundene i form av en borgerlønn, med tanke på å holde etterspørselen oppe. Det er mange fordeler ved å kanalisere overføringene gjennom kundene. Det viktigste er at pengene hjelper folk som rammes særlig hardt gjennom permitteringer og oppsigelser. En borgerlønn begrenser dessuten reduksjonen i etterspørselen etter varer og tjenester, og reduserer dermed tap i bedriftene. På den måten fordeles støtten til bedriftene med utgangspunkt i befolkningens behov, og ikke etter politiske vurderinger.

Det finnes likevel gode argumenter for å gi direkte støtte til bedrifter også. Mange bedrifter sliter fordi folk ikke kjøper varene de produserer så lenge korona-tiltakene varer. Når alt er tilbake til det normale igjen, trenger vi disse varene. En annen grunn er at korona-krisa har ført til stor usikkerhet om hva som vil skje når alt har normalisert seg. Det har satt hele økonomien «på vent», og forsterket den økonomiske stagnasjonen. Vi vet at den vil ta seg opp, men vi vet ikke helt hvordan.

Når omstillingene skal vare evig

Avveininger som dette må også gjøres i klimapolitikken. Forskjellen er at klimatiltakene ikke bare skal gjelde under en unntakstilstand i en forholdsvis kort periode. De skal få folk til å endre forbruksmønsteret sitt for alltid, slik at de kan dekke sine behov uten at det fører til store utslipp av klimagasser.Klimapolitikken må jobbe med å styre forbruket i en grønnere retning . Næringslivet blir nødt til å følge etter uansett. Dermed faller mange av argumentene for å gi dem subsidier eller annen økonomisk støtte bort. Det finnes argumenter for å støtte bedrifter i en overgangsperiode, men slike tiltak må begrunnes med at de gir høyere forventet effekt enn om man retter tiltakene mot å endre bruken av varer og tjenester som fører til store klimagassutslipp.

De økonomiske konsekvensene av omstillingene vil uansett bli store, men dette kan sees på to måter. Det vanlige er blitt å assosiere dem med kostnadene som den enkelte bedrift påføres, enten direkte eller indirekte. Det skaper bekymring for en økonomisk stillstand, slik vi har sett at korona-tiltakene har gjort. Vekten som legges på å stimulere til bruk eller utvikling av grønne løsninger er et tydelig tegn på at denne forståelsen ligger til grunn for hva man tror de økonomiske konsekvensene av klimapolitikken vil bli.

Klimaomstillingene kan gi gevinster for samfunnet

En annen måte å forstå konsekvensene av å styre samfunnet i en bestemt retning på er å knytte dem til endringer i nærings-sammensetningen som følger av at folks behov skal dekkes på en annen måte enn i dag. Da er det liten grunn til å frykte noen økonomisk stillstand. Snarere tvert imot. Grunnen til at utslippene av klimagasser er så høye i dag er jo at behovet for varer og tjenester kan dekkes ved å bruke mindre ressurser enn vi vil trenge i et samfunn med lavere utslipp. Det gjør at omstillingene til et samfunn med lavere utslipp vil stimulere til større økonomisk aktivitet. Utfordringen består i at mange av de næringene og produksjonsmåtene vi benytter oss av i dag må legges ned. Det skjer ikke uten stor motstand. Alt i alt vil vi imidlertid trenge mer ressurser, og først og fremst arbeidskraft. På den måten kan omstillingene faktisk få positive sosiale virkninger.

Unntakstilstanden verden har vært gjennom de siste månedene har dermed gitt oss to lekser som det er verd å ta med seg når vi skal komme klimaendringene til livs:

1. Folk innretter seg, og er i stand to å endre vaner og adferdsmønster over hele verden i langt større grad og på kortere tid enn noen hadde kunnet forestille seg for noen få måneder siden. Forutsetningen er at de forstår hvorfor.

2. Frykten for en økonomisk stillstand i kjølvannet av en radikal klimapolitikk bunner i en forestilling om hva som vil skje på kort sikt hvis kravet til omstillinger innføres umiddelbart, slik man har måttet gjøre for å hindre spredning av koronaviruset. En overgang til en lavutslipps-økonomi gir næringslivet mer tid til å omstille seg, og bedrifter som må legges ned blir kompensert av ny virksomhet, og vel så det. Samlet sett vil den økonomiske aktiviteten sannsynligvis ta seg opp, hvis det legges til rette for det. Det forutsetter imidlertid at man tør å rette klimatiltakene mot å få ned utslippene, på samme måte som målet med koronatiltakene har vært å hindre smitte. Man hadde neppe kommet noen vei i å bekjempe den ved å subsidiere ansiktsmasker og engangshansker til utdeling i butikker og på fly. Den lærdommen kan vi trekke etter 30 år med klimapolitikk.