Klimarisiko inn i vedtak, nå

• Denne teksten er en redigert versjon av CICEROs bidrag til Klimastiftelsens rapport "Klima som finansiell risiko"

Shades of Risk-rapporten beskriver fysiske, politiske, juridiske og teknologiske risikoer og kategoriserer disse etter region, tidshorisont og sannsynlighet. Rapporten gir også veiledning for bruk av scenarioer og stresstesting i lys av anbefalingene fra Financial Stability Board Task Force om rapportering av klimarelatert finansiell risiko og peker til nyttige informasjonskilder.

Klimarisiko – to hovedkategorier

1) Omstillingsrisikoer er klimapolitiske, juridiske, og teknologiske endringer i overgangen til lavkarbonsamfunnet. Forandringene kan resultere i en eksplisitt eller implisitt pris på karbon. Infrastruktur for fossilt brennstoff kan miste verdi og må avskrives som følge av omstillingen, såkalte stranded assets. Omstillingen åpner også for investeringsmuligheter i lavutslippsteknologi og energieffektive løsninger.

2) Fysiske risikoer er enderinger i temperatur, nedbør, og ekstremvær. De fysiske virkningene av klimaendringene kan føre til uforutsette og plutselige problemer for selskaper. Eksempler inkluderer redusert produksjonskapasitet, redusert kapitaltilgang, økte råvare- eller driftskostnader og avbrytelser i viktige leveranser grunnet ødeleggelser hos leverandører eller i transportinfrastrukturen.

De største klimarisikoene nå og i morgen

Fysiske konsekvenser av klimaendringer blir allerede observert i dag i alle regioner. Det forventes at effektene vil fortsette eller forverres gitt økende konsentrasjoner av klimagasser. Vi opplever også at noen konsekvenser, for eksempel, havnivåstigning, som var forventet lenger fram i tid kan observeres allerede i dag. Dette kan få uventede følger særlig sammen med ekstremvær.

Et økende antall ekstremværhendelser har ført til skyhøye kostnader på tvers av globale forsyningslinjer. Flom i Thailand skapte store utfordringer i leveransene for elektroniske komponenter og førte til tap for flere multinasjonale selskaper.

Framover forventer klimaforskere at hyppigheten og/eller alvorlighetsgraden av flere naturskader vil øke. Tørre regioner vil trolig bli tørrere, mens historisk våte områder forventes å bli enda våtere (med noen unntak) – med påfølgende konsekvenser for den globale og regionale matproduksjonen.

 

 

CICERO klimafinans’ nye rapport identifiserer fysiske risikoer som krever umiddelbar oppmerksomhet fra investorer. Disse inkluderer hendelser som allerede observeres i dag og de som forventes å forekomme med økt hyppighet ved midten av århundret.

Omstillingsrisikoer kan ha betydelige konsekvenser over tid, men har ofte innebygd ledetid for bedrifter til å planlegge og tilpasse seg nye regler. Politisk og teknologisk risiko er i større grad avhengig av scenario- valg ettersom de er underlagt regulatoriske- og markedsutviklinger.

Parisavtalen har tydeliggjort ambisjonsnivået for globale klimatiltak. Avtalen har som mål å begrense den globale oppvarmingen til «godt under» 2 °C og samtidig forfølge arbeidet med å begrense oppvarmingen til 1,5 °C. Hvorvidt ambisjonsnivået i Parisavtalen kan nås er avhengig av innenrikspolitisk implementering og utbredt bruk av negative utslippsteknologier, for eksempel energiproduksjon fra biomasse kombinert med lagring (BECCS). Forpliktelsene spilt inn fra enkeltland i Parisavtalen, om de gjennomføres fullt ut, vil føre til nærmere 3 °C oppvarming innen 2100.

Dagens politikk vil føre til enda høyere oppvarming.

Hvordan lukke informasjonskløfta?

Investorer forvalter risiko daglig, men ifølge den siste rapporten fra Asset Owners Disclosure Project (AODP), gjør halvparten av verdens største forvaltere ingenting for å minimere klimarisiko. Dette skyldes delvis mangel på konsistent, pålitelig og kvantifiserbare klimadata for finansielle beslutningstakere. Ifølge Sentralbanksjef Mark Carney i England vet ikke bedrifter hvordan klimarisiko bør rapporteres. Det finnes ikke ensartet informasjon på selskapsnivå om klimarisiko som viser koblingen til selskapets økonomi.

CO₂-avtrykk er den vanligste formen for klimainformasjon fra bedrifter. Denne informasjonen reflekterer ikke hvor godt forberedt en organisasjon er på forandringer i klima eller hvor hvordan den håndterer omstillingsrisikoene forbundet med overgangen til en lavkarbonframtid. Nåværende klimarapportering på selskapsnivå blir raskt utdatert og utelukker i stor grad organisasjonens eksponering til fysisk klimaskade. Vannforbruk, i den grad det er tilgjengelig, gir heller ikke et fullstendig bilde av klimarisiko.

Utfordringen ligger i å skifte tankesett fra hvordan et selskap påvirker klimautslipp, til å inkludere hvordan klimaforandringer og samfunnets omstilling kan påvirke selskapet.

Veiledning på scenario stresstesting

For å bidra til dette skiftet, har Task Force on Climate-Related Financial Disclosure nylig anbefalt rapportering av klimarelatert risiko og muligheter under forskjellige scenarioer. Task Force-anbefalingen er å bruke flere scenarioer, inkludert ett 2°C-scenario (til tross for at det ikke er det mest sannsynlige scenarioet). Videre er ikke de fysiske konsekvensene av klimaendringene de neste 10 til 20 årene avhengige av scenario-valg ettersom de endringene vi ser nå skyldes historiske utslipp. For å forstå de mer kortsiktige risikoene trenger vi andre verktøy enn scenario-stresstesting.

Før Parisavtalen var antakelsen at utslippsnivået ville fortsette å øke, og at den globale temperaturøkningen ville stige til 4-5°C over pre-industrielt nivå. I tiden som ledet opp til Paris, var det i imidlertid mye som forandret seg: Globale utslipp har vært flate de siste tre årene, riktignok hovedsakelig drevet av en svakere Kinesisk økonomi. Nesten alle land har i Parisavtalen forpliktet seg til å gjennomføre nasjonale tiltak. I tiden etter Paris har framgangen i det globale klimaarbeidet fortsatt, med en luftfartsavtale, en avtale som omhandler kjølemiddel (HFCS) og en stadfestelsen av Parisavtalen rett etter at Donald Trump ble valgt som USAs president på klimatoppmøte i Marrakech.

Parisavtalen forplikter land til å overholde sine frivillige utslippsforpliktelser. De fleste studier viser at disse samlet sett vil føre til en 3°C økning innen 2100, i forhold til pre-industrielt nivå. Den gode nyheten er at dette tilsier at de tidligere fryktede virkningene av en temperaturøkning på 4-5°C er mindre sannsynlige. Den dårlige nyheten er at det fortsatt er et betydelig gap mellom dagens ambisjonsnivå og det som kreves for å begrense den globale oppvarmingen til 2°C.

Politikken som leder til en 3°C-verden fører til en betydelig omstillingsrisiko globalt. Kullindustrien i USA er i ferd med å dø ut, og det med svak klimapolitikk. Den tradisjonelle forretningsmodellen for strøm sliter blant annet i Tyskland og noen amerikanske stater, på grunn av en rask økning i bruken av fornybare teknologier som er både små i skala og fleksible i bruken. Elektriske og selvkjørende biler har potensial til å revolusjonere dagens mobilitetsmodell. I tillegg har det vært tatt en rekke rettslige skritt mot oljeindustrien.

Nytten av Shades of Risk

Uavhengig av scenario, vil de fysiske konsekvensene av klimaendringene stort sett ha samme virkning over de neste 10 til 20 årene, og det er her CICEROs Shades of Risk er mest nyttig. Vår gradering flagger høyrisikohendelser til investorer og firmaer, som basert på denne graderingen, bør søke mer spisset informasjon og dyptgående analyser.

De fysiske virkningene av klimaendringene som vil oppleves mot midten av århundret og senere, avhenger mer av politiske veivalg. For å forstå disse, er det nyttige å stressteste med ulike scenarioer, inkludert et ekstremscenario. Den øvre halen av sannsynlighetsfordeling basert på dagens politikk (4-5°C) er også nyttig å vurdere som et ytterliggående scenario for fysiske konsekvenser. Ytterliggående scenarioer kan være særlig interessante med tanke på at disse potensielle katastrofale følgene av klimaendringer ikke er godt forstått.

Omfanget av omstillingsrisikoer avhenger som nevnt av politiske og teknologiske veivalg. For å forstå disse bedre, bør scenarioer brukes til å utforske framtidige usikkerheter, og for å stressteste investeringer for hendelser med lav sannsynlighet, men som kan ha store konsekvenser. For eksempel: Hva skjer med klimapolitikken og oljemarkedet om nøkkelteknologier som karbonfangst og -lagring (CCS) ikke fungerer som planlagt?

Scenarioer faller grovt i tre kategorier: lavutslipp med målsetting om 2°C, utvikling i tråd med forpliktelsene under Parisavtalen og høyutslippsscenarioer som følger dagens praksis. Parisavtale-scenarioet (rundt 3°C) er, ifølge våre abtakelser, mest sannsynlige gitt hva vi vet i dag. En stammere klimapolitikk over tid, eller en svekkelse av ambisjonsnivået, kan forandre denne distribusjonen. Oppsummert:

1. Et 2°C-scenario viser den nedre hale av sannsynlighetsdistribusjonen. Det er knyttet stor usikkerhet til om dette ambisiøse målet kan nås særlig fordi det er avhengig av storskalabruk av negative utslippsteknologier. Å bare stressteste med ett 2°C scenario kan vise implikasjonene av et lavkarbonsamfunn, men overser mer sannsynlige fysiske hendelser mot midten av århundre. Scenarioer i denne kategorien inkluderer IEA’s WEO 450 og IPCC’s RCP 2.6.
2. Et mer sannsynlig scenario bygger på nåværende utslippsforpliktelser under Parisavtalen og leder mot 3°C oppvarming innen 2100. Mellomsjiktet av scenarioer reflekterer den mest sannsynlige framtiden, men gitt usikkerheten i politisk så vel som fysiske endringer er vurdering av mer ekstreme scenarioer også anbefalt. Scenarioer i denne kategorien inkluderer IEA’s WEO New Policies og et sted mellom IPCC’s RCP 4.5 og RCP 6.0
3. Et høyere utslippsscenario per dagens praksis er mindre sannsynlig etter Paris, men fortsatt innenfor hva som er mulig. Dette scenarioet kan være nyttig for å utforske ekstreme fysiske hendelser mot midten av århundret og senere. Scenario i denne kategorien inkluderer IEA’s WEO BAU og IPCC’s RCP 8.5.  

 

 

Bedre forvaltning av klimarisiko

Grønne obligasjoner er et godt eksempel på finansielle produkter som øremerker midler til grønne tiltak og dermed reduserer investorers eksponeringen mot klimarisiko. En grønn obligasjon skiller seg fra en konvensjonell obligasjon kun ved at midlene investeres i grønne prosjekter og aktiviteter.

Appetitten for grønne investeringsprodukter øker: Det grønne obligasjonsmarkedet har doblet seg det siste året. Markedet har likevel et stort vekstpotensial; av det totale obligasjonsmarkedet utgjør grønne obligasjoner kun omtrent 0.25 %.

Fra oppstarten av det grønne obligasjonsmarkedet i 2007, har CICERO vært en ledende utsteder av second opinions. Disse gir investorer en uavhengig, vitenskapsbasert vurdering av investeringsrammeverket til den grønne obligasjonen. CICERO graderer klima og miljøambisjonene til grønne obligasjoner etter vår Shades of Green-metodikk.

De som får karakteren mørkegrønn, implementerer framtidens klimaløsninger allerede i dag. Er man på vei til å implementere framtidens løsninger, kvalifiserer obligasjonen til mellomgrønn, mens lysegrønn indikerer at man har gode løsninger på kortere sikt, men ikke nødvendigvis bidrar til å finne de gode langsiktige løsningene. Graderingen gir muligheter for sammenligning på tvers av obligasjoner og gir investorer grunnlag for kvantitative rangeringer i deres investeringsbeslutninger.

Ifølge Climate Bonds Initiative mangler omtrent en tredjedel av grønne obligasjoner en uavhengig gjennomgang av miljøpåvirkninger, som betyr at det også er et informasjonsgap å fylle på klimarisiko og grønne obligasjoner.

Bevisstgjøring og bedring av informasjonsflyten rundt klimarisiko og finansielle konsekvenser kan hjelpe å styre bedrifter, forbrukere og investorer mot en grønnere framtid. Investorer etterspør rapportering på effekter og konsekvenser av sine investeringer i grønne obligasjoner. Flere utstedere har derfor forpliktet seg til å publisere tallfestet utslippsreduksjon og annen relevant informasjon om miljøpåvirkning.