Bilde mangler beskrivelse

AVFALLSFORBRENNINGSANLEGGET PÅ KLEMETSRUD UTENFOR OSLO. FOTO: AMUND AASBRENN

Hva er karbonfangst?

Klimagassutslippene i verden må ned, det vet vi. Og fanging og lagring av CO₂ omtales stadig som en viktig løsning på veien mot målet. Kullkraftverk og sementproduksjon, lagring av utslipp under havbunnen, Langskip som skal frakte CO₂ langs kysten… Det er lett å bli forvirret. Vi gir en kort oppklaring.

Publiseringsdato
1.2.2022
Tilhørighet
Nøkkelforskere

1. Hva er karbonfangst og -lagring?

Karbondioksid (CO₂) er en fargeløs gass og en viktig del av det globale karbonkretsløpet. Menneskelig aktivitet, spesielt forbrenning av fossile energikilder, har økt andelen CO₂ i atmosfæren, noe som resulterer i en forsterkning av den naturlige drivhuseffekten, som anses å være hovedårsaken til dagens globale oppvarming.

Ofte omtales karbonfangst og -lagring som CCS - en forkortelse fra engelsk, som står for Carbon Capture and Storage.

Ved karbonfangst fanges CO₂ fra et utslippspunkt (for eksempel en sementfabrikk eller et avfallsanlegg) ved at en væske / et kjemikalium trekker den til seg. Deretter blir gassen frigjort fra væsken ved oppvarming og gjort flytende, for så å bli fraktet til en plass der den blir sprøytet ned gjennom en brønn for permanent lagring i berggrunnen. Intensjonen er å hindre at CO₂ -utslippene finner veien ut i atmosfæren; lagringen er permanent.

Det er ikke effektivt å fange CO₂ fra noe så smått som dieselbiler. Her er det snakk om store, fossilbaserte eller industribaserte utslipp. Mye av dagens CO₂ -utslipp kommer fra industri og kraftproduksjon basert på kull og gass. Skal vi bli kvitt disse utslippene finnes det egentlig bare to valg – enten legge ned anleggene eller fange- og lagre utslippene.

 

2. Karbonfangst og -lagring gjør det lettere å nå klimamålene

Ved å fange og lagre CO₂, blir det mulig å kutte de samlede utslippene tilstrekkelig for å ha en mulighet til å begrense global oppvarming til under 2 grader. Det er få andre måter å kutte på, som bidrar like sterkt. Skal verden nå målet i Parisavtalen, må vi få utslippene kraftig. Vi må bytte olje, kull og gass med vind, vann og sol. Men vi har ikke tid til å vente på en slik energirevolusjon. Så i mellomtiden må vi fjerne CO₂-utslippene fra fossil energi. I tillegg må vi fjerne CO2 fra industriprosesser som vi er avhengige av lenge ennå, som produksjon av sement.

 

3. Norge tidlig ute og langt framme

Norge er kommet langt innen håndteringen av CO₂. Sintef-forskere unnfanget ideen om CO₂ -lagring på 1980-tallet, og har forsket på dette i mange år. I 1996 startet Norge å pumpe CO₂ fra en plattform og ned i berggrunnen i Nordsjøen, for å lagre det. Bakgrunnen var at gassen fra plattformen hadde for stort innhold av CO₂ i seg til at den kunne selges. Dette hang sammen med en avgift som kom i 1991 om utslipp av CO₂. Skulle gassen slippes ut, måtte det betales avgift på det. Og så ville Statoil prøve ut om karbonfangst og -lagring fungerte. Statoil begynte like etter å ta ut CO₂ fra gassen på Sleipnerfeltet i Nordsjøen.

 

4. Karbonfangstens største utfordring: kostnader

Ja, man kan fange og lagre CO₂ i berggrunnen, men det koster. Det finnes få karbonfangstanlegg i verden (mellom 20 og 30). Det skyldes at prisen er høy. Og da må verdien av å drive med det være stor nok. Alternativet er å slippe ut CO₂ i stedet for å fange det. Og selv de stedene hvor det er en avgift på utslipp – er dette billigere enn å fange og lagre dem.

Norcem (som driver med sementproduksjon) brenner kalkstein for å lage sement, og slipper da mye CO₂ ut i atmosfæren. Sementproduksjon står for cirka åtte prosent av de menneskeskapte klimagassutslippene.

 

5. Er Langskip løsningen?

Det største klimaprosjektet noensinne i norsk industri heter Langskip, og er en enorm satsing innenfor CO₂-håndtering. Det består av fangst av CO₂ fra industrielle kilder, deretter transport og sikker lagring. Gassen skal først fanges på et avfallsforbrenningsanlegg og en sementfabrikk, gjøres om til flytende form, før den transporteres i skip til Vestlandet og videre gjennom en rørledning ut i Nordsjøen hvor den skal lagres trygt 2-3 km under havbunnen.

Ingen andre land har et slikt system, men Norge har egnete forhold for lagring i Nordsjøen. Her er det attraktivt for andre land å koble seg på, og etter hvert andre utslippskilder for karbondioksid i Norge.

For at Langskip skal bli en klimasuksess for framtiden, må andre land ta teknologien i bruk og lære av prosjektet. Flere land og selskaper har vist stor interesse for Langskip og Norges arbeid med fullskala CO₂-håndtering. Forretningsideen ved å etablere infrastruktur for transport av fanget CO₂ fra utslippssteder, til lagring på Vestlandet, kalles Northern Lights.

Nyhetsbrev

Hold deg oppdatert med vårt månedlige nyhetsbrev med de nyeste sakene fra magasinet KLIMA.

Påmelding nyhetsbrev