EU vedtok nylig en omfattende reform og innskjerping av sin klima- og energipolitikk for perioden 2021 til 2030. Reformen av klimapolitikken skal føre til minst 40 prosent reduksjon i utslipp av klimagasser i EU (fra 1990 nivå). Den omfatter blant annet en heving av de ulike medlemslandenes utslippsmål innenfor ikke-kvotepliktig sektor (transport, landbruk, bygg, avfall), samt en innstramming av kvotesystemet som har bidratt til en høyere karbonpris.
Nye regler for bokføring av utslipp og opptak fra skog og annen arealbruk er også lagt til som et nytt element i klimapolitikken, og strengere utslippsstandarder for nye biler er vedtatt.
Reformen av energipolitikken for 2030 ble vedtatt i desember 2018. Energipakken «Ren energi til alle europeere» inkluderer oppdatering av regelverk for kraftmarkedet, politikk for effektiv bruk av energi og fornybar energi samt et nytt styringssystem med krav til planer og rapportering. Pakken innebærer at EU samlet sett skal konsumere minst 32 prosent fornybar energi (opp fra mål om 20 prosent i 2020) og levere minst 32,5 prosent energieffektivitet innen 2030 sammenlignet med business as usual. EU har også mål om å støtte mer forskning og innovasjon innen lavutslipps-løsninger.
For å sikre at 2030-målene nås, krever det nye styringssystemet at medlemslandene vedtar 10-årige, nasjonale klima- og energiplaner og en langsiktig strategi fram mot 2050. Ved starten av 2019 hadde alle medlemsstater levert inn utkast til nasjonale planer. Kommisjonen krever at disse planene konkretiseres og ambisjonsnivået økes før året er omme.
Så er spørsmålet hvor EU skal sette målskiven for 2050? Nylig forhandlet de 28 statslederne om å få på plass et mer ambisiøst netto nullutslippsmål for 2050 enn det nåværende målet om 80-95 prosent kutt. Forhandlingene strandet imidlertid i juni 2019, på grunn av motstand fra både Polen, Ungarn, Tsjekkia og Estland. Men forhandlingene vil fortsette og et eventuelt mer ambisiøst 2050-mål vil sannsynligvis også måtte bety strengere 2030-mål og en ny reforhandling av klimapolitikken.
Den påtroppende presidenten for EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, har allerede lovet å fremme forslag om å øke klimamålene til minst 50 prosent reduksjon innen 2030, mens Europaparlamentet på sin side tidligere har foreslått en reduksjon på 55 prosent. De fleste medlemslandene, med Frankrike, Storbritannia og Sverige i spissen, har også tatt til orde for en mer ambisiøs klimapolitikk.
Noe av det som driver disse ambisjonene, i tillegg til reelle klimabekymringer, er et ønske om fortsatt europeisk integrasjon, ønsket om å spille en lederrolle internasjonalt, og ikke minst ønsket om å redusere avhengigheten av import av fossile brensler. På toppen av dette kommer rimeligere sol- og vind teknologi, nye muligheter for økonomisk vekst og «grønne arbeidsplasser» samt helsegevinster ved for eksempel redusert luftforurensning, som alt sammen trekker i samme retning
På tross av dette, står EU fortsatt overfor flere utfordringer på veien mot en gjennomgripende energitransformasjon:
Kullavhengige medlemsstater i Sentral- og Øst-Europa, med Polen i spissen, motsetter seg strengere klimamål. Denne utfordringen er også knyttet til en mer overordnet problemstilling: EU må i økende grad håndtere fordelingseffektene av klima- og energipolitikken. EUs visjon er at ingen, som for eksempel kullregioner, skal stå igjen som tapere i det grønne skiftet.
Andre barrierer er avveininger mellom fornybarutbygging og biologisk mangfold, samt behovet for ny og billigere teknologi for å gjøre nullutslipps-løsninger økonomisk levedyktige. Og ikke minst, EUs klima- og energipolitikk må bli effektivt gjennomført i medlemslandene for at målsetningene skal oppnås. Det hjelper lite med ambisiøse visjoner, om det skorter på den faktiske gjennomføringen.
Illustrasjon: Byhands
Figurer: Eilif Ursin Reed
Kilder: