CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder

Små framskritt i Durban

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 09.02.2012

To dager på overtid ble partene enige om Durban- plattformen. Innebærer vedtaket nye utslippskutt eller et troverdig veikat mot en framtidig avtale?

Forventningene var lave i forkant av Klimakonvensjonens partsmøte i Durban i november og desember. Det var ventet at de viktigste temaene ville bli videreføring av Kyoto-protokollen med en andre forpliktelsesperiode, en ny global avtale som omfatter alle land, og opprettelse av «det grønne fondet». Mange fryktet at forhandlingene kunne ende med komplett sammenbrudd. I dette perspektivet oppnådde man mye i Durban: Kyoto-protokollen ble videreført, partene ble enige om et veikart mot en ny global avtale, og det grønne fondet ble opprettet. Resultatet kan vurderes som en suksess målt opp mot de svært lave forventningene som eksisterte. Men det er neppe den beste målestokken. Målt i forhold til hva som kreves for å begrense og håndtere klimaendringene, var framskrittene små, og Durban-plattformen innebærer i praksis at man gir opp å nå togradersmålet – målet om å begrense global oppvarming til to grader.
 
Videreføring av Kyoto-protokollen
Kyoto-protokollens første forpliktelsesperiode utløper i år. Det var derfor nødvendig å bli enig om en ny forpliktelsesperiode, dersom det ikke skulle bli et gap mellom første og andre periode. Det var på forhånd klart at Canada, Japan og Russland ikke var villige til å gå med på en ny periode – og USA trakk seg som kjent allerede i 2001. Det var også klart at en eventuell avtale ville omfatte mindre enn 20 prosent av verdens klimagassutslipp.
Kyoto-protokollen blir nå videreført med en andre forpliktelsesperiode for EU, Hviterussland, Island, Kasakhstan, Norge, Sveits og Ukraina. Australia og New Zealand er villige til å vurdere utslippsforpliktelser, men har foreløpig ikke forpliktet seg. Partene ble ikke enige om hvorvidt den andre perioden skal vare i fem eller åtte år, og de utsatte beslutningen om dette til partsmøtet i Qatar seinere i år. Vedtaket innebærer heller ingen betydelige utslippskutt utover det som allerede var lovet gjennom nasjonale vedtak og EUs klima- og energipakke.
 
Ny global avtale i 2020
Durban-plattformen inneholder et veikart fram mot en ny global klimaavtale, som skal omfatte alle land. Avtalen skal være ferdigforhandlet seinest i 2015, og den skal tre i kraft fra 2020. Det er ikke klart om dette vil bli en juridisk bindende avtale. Formuleringen i vedtaket er at partene skal bli enige om en protokoll, et annet juridisk instrument eller en avtale – «an agreed outcome» – som er rettslig bindende.
 
Den nye avtalen skal altså ikke tre i kraft før 2020. Det er ingen garanti for at den nye avtalen vil innebære store globale utslippskutt. Det er ikke engang sikkert at partene faktisk kommer til å bli enige om en ny avtale. Det er verdt å minne om at vedtaket på Bali i 2007 var at partene skulle ha på plass en ny avtale to år seinere – noe de ikke lyktes med. Samtidig vet vi at globale utslipp må kuttes raskt dersom vi skal ha en rimelig mulighet til å nå togradersmålet. Det internasjonale energibyrået (IEA) beregnet rett før jul at vi må handle innen 2017 for å nå et slikt mål.
 
Alt dette tilsier at Durban-plattformen, med stor sannsynlighet, i praksis innebærer at vi ikke kommer dit. Det er alvorlig, for konsekvensene av klimaendringene blir mer alvorlige jo større endringene blir. Og også en økning i global middeltemperatur på to grader vil ha mange alvorlige konsekvenser.
 
Kan FN være en pådriver?
 
Framdriften i forhandlingene i regi av FNs klimakonvensjon er for dårlig til at vi klarer å håndtere klimaproblemet på en god måte. Det skyldes blant annet at beslutninger tas ved konsensus, og at en kunstig inndeling i fattige og rike land skaper fastlåste konfliktlinjer. Skal vi kunne håndtere klimaproblemet, er det derfor enda viktigere nå enn før å sette inn ressurser for å utvikle alternative tilnærminger, som kan supplere det som skjer i regi av Klimakonvensjonen.
 
Norge støtter et viktig slikt initiativ: regulering av utslipp fra internasjonal skipsfart gjennom Den internasjonale skipsfartsorganisasjonen (IMO). En avgift på bunkersolje vil være et effektivt tiltak for å redusere utslippene fra skipsfarten, og avgiften kan samtidig skaffe til veie finansiering av klimatiltak i fattige land.
 
Det var viktig å unngå et sammenbrudd i forhandlingene i Durban for i det minste å bevare noe tillit til prosessen. Samtidig oppnådde partene ikke veldig mye mer enn nettopp å unngå et sammenbrudd. Et mantra for forhandlingene var å «redde framtiden i dag». En mer presis konklusjon på forhandlingene er kanskje at partene ble enige om å redde framtiden i framtiden.
Små framskritt i Durban

INDABA. Mange av samtalene i innspurten av klimaforhandlingene i Durban foregikk i uformelle møter. I Sør-Afrika kalles denne typen møter «Indaba». Indaba er et viktig møte, hovedsakelig for menn, holdt av zuluer og xhosa-folket i Sør-Afrika. Foto: IISD

Små framskritt i Durban

OVERTID. Etter to dager på overtid ble partene i Durban enige om en plattform for videre arbeid. Mange delegater fikk lite eller ingen søvn i innspurten. Foto: Xinhuanet/Li Qihua

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Magasinet Klima nummer 1, 2012