CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder

Polsk riksdag

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 30.12.2013

Det har vært årlige klimaforhandlinger siden 1995. Årets forhandlinger var et lite steg i en stor prosess, men var det et steg framover eller bakover?

Fra 11. til 23. november var 194 land samlet i Warszawa til Klimakonvensjonens 19. partsmøte (COP 19). På forhånd var det ventet at den nye globale avtalen, klimafinansiering og klimaskade ville bli de vanskeligste temaene. Ett døgn på overtid ble partene enige om en pakke med beslutninger som skal holde landene på sporet i retning en klimaavtale innen 2015.

Den nye globale avtalen

På forhandlingene i Durban i 2011 ble partene enige om at de innen 2015 skal inngå en ny global klimaavtale som omfatter alle land og som skal gjelde fra 2020. Et viktig mål for årets partsmøte var å legge et fundament for denne avtalen. Det var blant annet håp om å få på plass en tidsplan for når partene skal spille inn sine nye forpliktelser. De ble enige om en tidsplan, innspillene skal komme innen første kvartal i 2015. Dette er senere enn mange ønsket, men likevel før det store møtet i Paris i november 2015. For å få konsensus måtte imidlertid partene inngå et kompromiss som utvanner vedtaket: Det er ikke lenger forpliktelser partene skal spille inn, men bidrag. Ordvalget er viktig, og «bidrag» er et svakere ord, som ikke er like bindende. Det er foreløpig usikkert eksakt hva dette vil bety, men det er definitivt ikke en positiv endring. I løpet av to uker i Warszawa forsøkte partene også å bli enige om noen viktige elementer som skal inngå i den nye globale avtalen. I siste minutt ble hele denne teksten
flyttet ut av vedtaket, fordi det ganske enkelt var for stor uenighet, selv om generelle prinsipper.

Klimafinansiering

Ett av årets aller vanskeligste tema var klimafinansiering. De rike landene har tidligere lovet å bidra med 100 milliarder dollar i året til klimatiltak i fattige land innen 2020. Et viktig krav i år var å få på plass en opptrappingsplan fram mot 2020, slik at det kommer inn penger til klimatiltak også i disse årene, og for å sikre at de rike landene faktisk klarer å bidra med 100 milliarder i 2020.
Noen klar plan for opptrapping av klimafinansiering lyktes partene ikke å bli enig om. Vedtaket sier at finansieringen skal økes, men uten å tidfeste eller tallfeste noen opptrappingsplan.

Klimaskade

I fjor ble landene enige om at de i år skulle etablere en mekanisme for å håndtere tap og skade knyttet til effektene av klimaendringer i utviklingsland. I forhandlingene i Warszawa sto rike land steilt mot
fattige land. De fattige landene ønsket en separat mekanisme, en tredje pilar i forhandlingene ved siden av utslippskutt og klimatilpasning. De rike landene ønsket at klimaskade skal behandles som en del av temaet klimatilpasning. Landene ble etter intense forhandlinger enige om å opprette Warszawa-mekanismen for tap og skade. De rike landene fikk det som de ville i første omgang. Mekanismen skal behandles
under temaet klimatilpasning, men dette skal opp til ny vurdering i 2016. Lykkes klimapolitikken? Det store bildet fra årets klimatoppmøte er nokså dystert, men det finnes noen lyspunkter. Partene
lyktes å bli enige om et mer komplett regelverk for bevaring av regnskog, inkludert regler for resultatbasert finansiering av regnskogbevaring, et tema som har vært spesielt viktig for Norge. Partene ble
også enige om hvordan landene skal måle og rapportere på sine utslippsmål fram til 2020. Det er imidlertid farlig å stirre seg blind på hva som skjer innad i klimaforhandlingene. Målet på om den internasjonale klimapolitikken lykkes, er om utslippene går ned – og om vi står bedre rustet til å takle klimaendringene. Det partene blir enige om på de årlige partsmøtene, er på mange måter en oppsummering av hva hvert land er villig til å gjøre. Dyktige forhandlere kan finne gode løsninger og presse litt mer ut av magre løfter. Hvis forhandlingene brukes på riktig måte, kan de sette klimapolitikk på dagsorden nasjonalt og skape større politisk handlingsvilje.

I siste instans skal politikken likevel vedtas nasjonalt. Derfor er kanskje det viktigste målet på det globale arbeidet å se hva som er summen av nasjonal politikk. I år har det vært flere tilbakeskritt enn framskritt. Australia fikk ny regjering etter valget i september. Den har allerede rukket å legge ned landets klimakommisjon og ønsker å avvikle den planlagte CO2-avgiften og kvotehandelssystemet.
Australia har i dag et relativt lite ambisiøst mål om å kutte utslippene med 5 prosent fra 2000 til 2020. Ifølge en analyse vil den nye regjeringens planer trolig innebære at utslippene i stedet øker med 12 prosent. Japan har tidligere lovet å kutte sine utslipp med 25 prosent fra 1990 til 2020. I forrige uke annonserte regjeringen der et nytt mål som innebærer en økning på 3 prosent fra 1990 til 2020. Hva skjer så med utslippene? Peker trenden i riktig retning til tross for fallende ambisjonsnivå i klimapolitikken? De globale utslippene kommer til å øke med litt over 2 prosent i år. Veksten er lavere enn tidligere år, men det er fortsatt vekst, mens det burde være en reduksjon.

Ny global klimaavtale i 2015?

De internasjonale klimaforhandlingene er inne i en vanskelig periode, blant annet på grunn av det reduserte ambisjonsnivået i klimapolitikken i Japan og Australia. Nå ser partene ut til å være på vei mot
en avtale som minner mye om København-erklæringenfra 2009, med andre ord et system basert på hva hvert enkelt land er villig til å gjøre. Dersom partene skal få til en effektiv og rettferdig avtale i
Paris om to år, må det derfor først skje en mobilisering i klimapolitikken nasjonalt. FN forsøker å skape en slik mobilisering blant annet ved å innkalle til et klimatoppmøte i New York 23. september
neste år. Hva som blir sagt og lovet på dette møtet, vil gi viktige signaler om hva partene kan bli enige om i Paris. Det er viktig å understreke til slutt at de globale utslippene må reduseres,
men det betyr ikke – slik mange hevder – at vi nødvendigvis må ha en global avtale. Det er de samlede utslippsreduksjonene som er avgjørende, ikke hvordan de kommer i stand. Gitt den dårlige framdriften
i arbeidet med en global klimaavtale, er det viktig å intensivere arbeidet med andre former for internasjonalt klimasamarbeid, for eksempel om kortlevde klimagasser og samarbeid mellom byer.

 

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Magasinet Klima nummer 6, 2013