CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder

Lima i tolvte time

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 28.11.2014

Målet for årets klimaforhandlinger er å legge grunnlaget for den nye, globale avtalen som skal vedtas i Paris neste år. Framdriften har vært dårlig, men en banebrytende avtale mellom USA og Kina inspirerer.


Etter at forsøket på å bli enige om en ny global klimaavtale strandet i København i 2009 trengte FNs klimaforhandlinger en omstart. Den kom i 2011 i Durban. Der ble partene enige om å inngå en ny avtale i 2015, som skal gjelde alle parter, og som skal tre i kraft i 2020. Med bare ett år igjen til toppmøtet i Paris er årets forhandlingsmøte i Lima den siste store milepælen på veien til en ny avtale.

Dersom møtet i Paris skal ende med en ambisiøs og effektiv avtale er det avgjørende at forhandlerne tar noen viktige skritt framover i Lima. Det er altså nå det gjelder.

Nasjonale bidrag

Klimaforhandlerne er uvanlig glade i forkortelser. Årets viktigste forkortelse er INDC, så det kan du bare lære deg med det samme. INDC.

Det står for Intentional Nationally Determined Contributions, altså tilsiktede nasjonalt bestemte bidrag. I løpet av første kvartal 2015 skal alle land levere inn sine INDC-er. Med andre ord skal de levere sine forslag til hva landet skal bidra med til den nye klimaavtalen. Et viktig tema i Lima vil være hva slags informasjon som skal følge med disse bidragene. Landene må forstå hva de ulike bidragene innebærer slik at de ulike bidragene blir sammenlignbare.

Hva betyr det for eksempel å redusere utslippsintensiteten i økonomien med ti prosent i forhold til å kutte de absolutte utslippene med fem prosent? Informasjon som gjør det mulig å regne på de ulike bidragene er også avgjørende for å kunne summere bidragene, og vurdere hvordan den samlede globale innsatsen ligger an i forhold til å nå togradersmålet.

En annen nøtt er hvorvidt de foreslåtte bidragene fra partene skal evalueres, for eksempel for å se om de er i tråd med ulike rettferdighetsprinsipper, og om de er i tråd med togradersmålet.

Forhandlerne må også gjøre framskritt med tanke på innholdet i teksten som etter planen skal vedtas i Paris i 2015. Det finnes allerede mer enn nok forslag til innhold. Utfordringen er å skape konsensus om noen formuleringer og dermed kunne kutte ut alternative tekster.

Klimafinansiering

Det andre store spørsmålet vi forventer vil dominere årets forhandlinger er klimafinansiering. Det grønne klimafondet er opprettet og i drift, men har lite midler å dele ut. Meningen er at de rike landene skal bidra med 100 milliarder dollar i året til klimatiltak i fattige land innen 2020, dog ikke nødvendigvis gjennom det grønne klimafondet.

Så langt har ulike land lovet å gi til sammen litt over ni milliarder dollar til fondet.

Mange fattige land har etterlyst en plan for hvordan bidragene skal trappes opp, slik at vi kommer opp i hundre milliarder dollar per år innen 2020. Et spesielt vanskelig spørsmål er hvorvidt bare offentlige midler skal telle med i regnskapet, eller om også private bidrag kan inkluderes.

Avtale mellom USA og Kina

På toppmøtet for økonomisk samarbeid i Asia-Stillehavsområdet (APEC) i november annonserte USA og Kina at de har inngått en klimaavtale. USA har lovet å kutte sine utslipp med mellom 26 og 28 prosent innen 2025 i forhold til utslippene i 2005. Kina har lovet at deres utslipp skal nå en topp senest i 2030, og at de skal anstrenge seg for at det skjer tidligere. Kina lovet også at ikke-fossil kraft skal utgjøre 20 prosent av kraftforsyningen innen 2030.

Avtalen mellom USA og Kina er et stort politisk gjennombrudd. De står til sammen for over 40 prosent av de globale klimagassutslippene. De to landene har de siste to tiårene vekslet på rollen som den mektigste bremseklossen i de internasjonale klimaforhandlingene og har i stor grad pekt på hverandre som forklaring på hvorfor de ikke tar på seg mer ambisiøse mål.

USA er bekymret for at ambisiøse mål, så lenge Kina ikke gjør noe, vil innebære svekket konkurransekraft og tapte arbeidsplasser. Tilsvarende har Kina pekt på at de ikke vil ta på seg ambisiøse mål før rike USA, med et større historisk ansvar for utslipp, gjør sin del av jobben. Den nye avtalen bidrar til å løse opp denne langvarige floken.

Det blir imidlertid krevende å etterleve avtalen. Kina må gjennomføre enorme investeringer i ikke-fossil kraft, og i USA må president Obama og hans etterfølger gjennomføre utslippskuttene på tross av motstand fra flertallet i Kongressen.

FNs klimaforhandlinger har gått trått de siste månedene. Avtalen mellom USA og Kina gir ny optimisme i arbeidet, både fordi de to store bremseklossene Kina og USA kanskje kan bli pådrivere, og fordi avtalen mellom de to legger press på andre land.

Canada trakk seg for eksempel fra Kyotoprotokollen med begrunnelsen at en klimaavtale som ikke inkluderer USA og Kina ikke kan fungere. Med ny optimisme og økt press fra enkelte land kan forhandlingene i Lima resultere i viktige framskritt som faktisk legger til rette for en avtale i Paris neste år.