CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
ikke "velkommen" men "ta Notis av". Midtveis i toppmøtet oppsto en kraftig krangel om hvorvidt landene skulle ønske spesialrapporten om 1,5-graders rapporten «velkommen», en liten gruppe land anført av USA og Saudi-Arabia ville nøye seg med å «ta notis» av rapporten.bildet viser saudi arabias forhandler Ayman Shasly, i katowice 8. desember. foto: iisd.org

ikke "velkommen" men "ta Notis av". Midtveis i toppmøtet oppsto en kraftig krangel om hvorvidt landene skulle ønske spesialrapporten om 1,5-graders rapporten «velkommen», en liten gruppe land anført av USA og Saudi-Arabia ville nøye seg med å «ta notis» av rapporten.bildet viser saudi arabias forhandler Ayman Shasly, i katowice 8. desember. foto: iisd.org

Klimarapport som stridstema

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 15.12.2018

Rapporten fra FNs klimapanel om 1,5 graders temperaturstigning skulle bidra til framgang i de internasjonale klimaforhandlingene. I stedet ble rapporten et av de store stridstemaene under toppmøtet COP24 i Katowice. Hva skjedde?

Uenighetene sto i kø foran klimatoppmøtet i Katowice: Det detaljerte regelverket for Paris-avtalen skulle fullføres, og landene skulle bli enige om økt ambisjonsnivå for utslippskutt og klimafinansiering både på kort og lang sikt. Men konflikten som dukket opp midtveis i toppmøtet, og som en stund overskygget mange av de andre, kom som en overraskelse på de fleste: Hvordan skulle landene på klimatoppmøtet motta den ferske spesialrapporten fra FNs klimapanel (IPCC) om 1,5 graders temperaturstigning?

Man skulle tro at en rapport som klimatoppmøtet selv hadde bedt om, og som eksplisitt var produsert for å være til hjelp i forhandlingene i Polen, ville bli varmt mottatt av landene i forhandlingene. Men slik gikk det ikke.

Det var Paris-toppmøtet i 2015 som ba IPCC om å samle kunnskap om Paris-avtalens mål om å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader. I oktober i år ble rapporten formelt godkjent av forskerne og IPCCs medlemsland, akkurat i tide til å informere forhandlingene på toppmøtet i Katowice. Rapportens konklusjoner er sterk lesning: Den viser at selv en temperaturstigning på 1,5 grader vil ha alvorlige konsekvenser, men at de likevel er svært mye mer alvorlige dersom temperaturen stiger med ytterligere en halv grad til to grader. Samtidig viser rapporten at det vil kreve en enorm innsats å nå 1,5-gradersmålet, med raske og kraftige utslippskutt i alle land og sektorer.

Man skulle tro at en rapport som klimatoppmøtet selv hadde bedt om, og som eksplisitt var produsert for å være til hjelp i forhandlingene i Polen, ville bli varmt mottatt av landene i forhandlingene. Men slik gikk det ikke. Midtveis i toppmøtet oppsto en kraftig krangel om hvorvidt landene skulle ønske rapporten «velkommen», da en liten gruppe land anført av USA og Saudi-Arabia ville nøye seg med å «ta notis» av at rapporten hadde kommet.

Denne debatten var formelt sett ikke en del av forhandlingene om oppfølgingen av Paris-avtalen, men oppsto under et fast punkt på dagsordenen i forhandlingsgruppa som behandler vitenskapelige spørsmål (SBSTA). Diskusjonen i denne gruppa ble til slutt så fastlåst at man endte med å utsette hele spørsmålet til neste møte i juni. Men i praksis fikk uenigheten også følger for forhandlingene om hvordan Paris-avtalen skal følges opp, ettersom rapporten var en viktig del av grunnlaget for å vurdere ambisjonsnivået til klimamålene landene meldte inn til Paris-toppmøtet.

Produksjon av mer vitenskapelig kunnskap om en sak gjør det ikke nødvendigvis lettere å finne politiske løsninger.

Grunnene til at enkelte land ikke ønsket en sterk og positiv omtale av IPCC-rapporten er ikke overraskende. USAs forhandlere hadde problemer med å tilslutte seg en positiv omtale av en rapport som deres president har avvist i ganske tydelige ordelag. Saudi-Arabia pekte på at IPCC-rapporten omtaler flere kunnskapshull, og mente at man bør vente på at kommende rapporter tetter disse hullene før man kan legge dem til grunn for forhandlingene. Å bruke vitenskapelig usikkerhet som påskudd for å utsette konkrete tiltak er en velbrukt taktikk fra land og politiske grupper som ønsker å unngå en mer bindende klimapolitikk.

Men motstanden mot denne konkrete rapporten må også sees i sammenheng med den politiske dragkampen om hvordan Paris-avtalen skal tolkes. Avtalens overordnede mål er å holde temperaturstigningen godt under to grader, og tilstrebe å begrense den til 1,5 grad. Det siste var et viktig krav fra de fattigste landene, og fra små, lavtliggende øystater. Andre utviklingsland og de aller fleste rike land – inkludert Norge – ønsket i utgangspunktet bare togradersmålet inn i avtalen. Kompromisset ble å inkludere 1,5-gradersmålet, men å gi dette en svakere status («tilstrebe») enn togradersmålet.

Rapporten fra IPCC har imidlertid gitt 1,5-gradersmålet økt oppmerksomhet, og dermed bidratt til å styrke oppfatningen av dette målet som det «egentlige» målet i Paris-avtalen. Dette kan ha bidratt til å gjøre land som ønsker mindre ambisiøse mål skeptiske til rapporten.

At enkelte land ønsket å markere en viss avstand skyldes altså ikke så mye rapportens konkrete innhold som hva den symboliserer og hvordan den brukes i den politiske debatten. Dermed illustrerer krangelen i Katowice hva forskning på forholdet mellom vitenskap og politikk ofte har vist: At produksjon av mer vitenskapelig kunnskap om en sak ikke nødvendigvis gjør det lettere å finne politiske løsninger. Tvert imot kan den vitenskapelige kunnskapen brukes til å øke konflikten, og den kan selv bli en del av den politiske dragkampen.

Krangelen om 1,5-rapporten etterlater et inntrykk av at flere land fundamentalt avviser IPCCs arbeid og rapporter. Selv om møtet endte med å utsette spørsmålet om rapporten skulle «ønskes velkommen», er det imidlertid ikke grunnlag for en slik tolkning. For det første var alle IPCCs medlemsland med på å godkjenne 1,5-rapporten i oktober. Selv om enkelte ikke ønsker å ta de politiske konsekvensene av rapportens funn, har de altså ikke uttrykt noen grunnleggende mistillit mot den underliggende vitenskapen.

For det andre går det i skrivende stund (lørdag kveld) også mot enighet i Katowice om en klar henvisning til IPCC i regelverket for Paris-avtalen. At alle land er enige om å legge IPCCs rapporter til grunn for kommende revisjoner av landenes utslippsmål, er reelt sett mye viktigere for framtidens klimapolitikk enn om 1,5-rapporten skulle ende med å bli «tatt notis av» framfor å «ønskes velkommen».

Samtidig er konflikten om 1,5-rapporten et varsel om noen av utfordringene IPCC står overfor i tiden framover. Paris-avtalen gir IPCC en rolle som ligger tettere på den politiske prosessen enn tidligere. På samme måte som spesialrapporten om 1,5 skulle bidra med relevant informasjon direkte inn i forhandlingene på årets toppmøte, er det meningen at framtidige hovedrapporter skal bidra inn i den globale gjennomgangen av utslippsmål og klimainnsats som ifølge Paris-avtalen skal gjennomføres hvert femte år for gradvis å øke landenes ambisjonsnivå.

For IPCC blir det en vanskelig balansegang å bidra med kunnskap som ligger tett nok opp mot politiske mål og problemstillinger til at den er relevant og nyttig for dem som skal utforme framtidens klimapolitikk – samtidig som man beholder faglig integritet og ikke gjør seg selv til sentrum av politiske konflikter. Dette må IPCC ta høyde for i sitt framtidige arbeid: Selv om klimapanelets mål er å være «policy-relevant but not policy-prescriptive», må panelet erkjenne at deres arbeid alltid vil være en del av en større klimapolitisk kontekst – med den risikoen det innebærer for plutselig å havne i de politiske begivenhetens sentrum.