CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder

Klimakonferansen i Berlin

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 26.04.1995

Den første partskonferansen under Klima-konvensjonen fant sted i Berlin fra 28. mars til 7. april i år. Konferansens viktigste resultat er at prosessen med å komme frem til bindende forpliktelser fortsetter i form av forhandlinger om en protokoll. Disse skal avsluttes i god tid innen tredje partsmøte i 1997.

Den første partskonferansen under Klima-konvensjonen fant sted i Berlin fra 28. mars til 7. april i år. Konferansens viktigste resultat er at prosessen med å komme frem til bindende forpliktelser fortsetter i form av forhandlinger om en protokoll. Disse skal avsluttes i god tid innen tredje partsmøte i 1997.

Gitt de sterke interessemotsetningene og flere sentrale lands nølende holdning til hele prosessen må dette resultatet betraktes som positivt. Mange hadde fryktet at man ville legge opp) til et meget utvannet mandat eller ikke bli enig i det hele tatt. Dette gjelder også for vedtaket om start av en pilotfase for «felles gjennomføring» av tiltak. Begge tekstene falt først på plass den aller siste natten. Konferansen besluttet også a legge det permanente sekretariatet under Klimakonvensjonen til Bonn. Mange hadde fryktet at prosedyrediskusjonene kunne velte hele konferansen. Men under det tyske formannskapets ledelse klarte man a bli enig om at vedtak om substansielle og finansielle spørsmål skulle kunne fattes med tre fjerdedels flertall. Endelige vedtaksregler skal utstå til neste partsmøte.

Vedtaket i Berlin om at OECD-landene skal forhandle om en protokoll om legalt bindende utslippsreduksjoner betyr at en skal søke a finne frem til måter disse landene skal fordele kostnadene ved utslippsreduksjoner seg imellom. Industrilandene har erkjent at utviklingslandene ikke vil drøfte tiltak for a redusere sin vekst i klimautslipp før industrilandene har startet sine tiltak. De har også måttet innse at det er i utviklingslandene de store nye utslipp vil komme i fremtiden. Mulighetene for a påvirke denne trenden ligger dermed i egen handling.

Kravet fra de små øystatene (AOSlS-landene), som er redde for a bli utslettet av havnivåøkning, var at OECD-landene skulle vedta legalt bindende utslippsreduksjoner på 20 % innen ar 2005. Problemet med dette kravet var ikke selve måltallet, men at det skulle være samme krav til alle OECD-landene, noe som ville sla meget urettferdig ut. Norge har alltid argumentert mot denne tilnærmingsmåten, fordi det er de land som har investert mest i rensetiltak og som har de reneste energisystemer, som da må redusere sine utslipp til en meget høy pris. Protokoll-forhandlingene skal med andre ord foreslå hvordan man kan komme frem til en rettferdig byrdefordeling mellom OECD-landenene.

Det overordnede norske forslaget har vært at dersom OECD-landene ble enige om a redusere sine individuelle klimautslipp med et visst antall tonn innen 2005, så kunne hvert land avtale med andre land som er medlemmer under konvensjonen om å redusere på den mest kostnadseffektive måten, mens den globale effekt ville forbli den samme. Det landet som investerte i en slik reduksjon kunne få hele eller deler av reduksjonen godskrevet i sitt regnskap. Det er denne ideen som ligger til grunn for tanken om «felles gjennomføring». Målet er nå å starte en prosess som vil muliggjøre ytterligere handling etter år 2000. «Felles gjennomførings»-prosjekter som blir satt i gang i pilotfasen åpner ikke for noen form for kreditering av utslippsreduksjon.

De to ukene i Berlin var preget av meget tøffe forhandlinger mellom til dels uoversiktlige grupperinger og allianser. Gitt de store interessemotsetningene som kjennetegner prosessen må mandatet for de videre forhandlinger betraktes som bra. De viktigste elementene er at en prosess skal settes i gang med den målsettingen a vedta en protokoll om bindende utslippsreduksjoner. Konvensjonen trenger en eller flere protokoller for a bli et effektiv virkemiddel i den internasjonale klimaprosessen. Arbeidsgruppen som skal gjennomføre forhandlingene, skal utarbeide tiltak som kan bidra til å begrense og redusere utslipp og å beskytte og øke sluk og reservoarer av drivhusgasser. Tidshorisontene er satt til 2005, 2010 og 2020. Byrdefordelingselementet er ivaretatt ved at prosessen åpner for identifiseringen av virkninger på miljø og økonomi. Noen i-land ønsket a unngå henvisninger til utslippsreduksjoner eller -mål, og ville ikke påta seg forpliktelser hvis ikke u-land gjorde det samme. U-landene hadde som utgangspunkt at kun OECD-landene og landene med overgangsøkonomi i Øst Europa - og da individuelt -skulle få fastlagte utslippsforpliktelser. Mandatet som tilslutt ble godkjent som et kompromiss, bekreftet u-landenes eksisterende forpliktelser, uten å pålegge dem nye («Not introdnce any new commitments for non-Annex 1 Parties, but reaffirm existing commitments.*).

EUs standpunkter fikk til slutt gjennomslag i en ministergruppe bestående av tjue «friends of the chair» hvor Norges miljøvernminister deltok. Mandatarbeidet viste seg a kreve sa mye oppmerksomhet at vertslandet Tyskland ga opp sin opprinnelige plan om en ministererklæring. Dette var en klok prioritering siden det er mandatet som skal drive prosessen videre, mens en erklæring ikke ville ha legalt bindende kraft.

For Norge var resultatet, og da spesielt i lys av det faktum at forhandlingene åpner for en drøfting av byrdefordelingsproblematikken, relativt bra. Fremtidige protokoller kan innebære betydelige kostnader for deltakende land. Byrdefordeling kan defineres som fordelingen av de totale kostnadene mellom landene. Land som synes at de bærer for høye byrder sammenliknet med andre vil ha liten motivasjon til a delta i det internasjonale samarbeid om reduksjoner.

Avtaler om byrdefordeling er avhengig av globale reduksjonsmål, hvilke land som deltar og hvor kostnadseffektive virkemidlene er.

Det mest gledelige med tanke på spørsmålet om felles gjennomføring var at sentrale land som for eksempel India og Kina holdt positive plenumsinnlegg. Også Brasil, som bar vært meget kritisk til fellesimplementering, spilte en meget konstruktiv rolle mot slutten av forhandlingene.

G-77 landene støttet tanken om at OECD-landene skulle inkluderes i pilot-fasen, mot at det ikke gis noen form for kreditering i denne fasen. Partsmøtet skal foreta en årlig evaluering av pilotfasen, som skal bli gjenstand for en endelig beslutning i løpet av dette tiåret.

Pilotfasen vil gi erfaringer og løsninger i forhold til eksisterende kontrollproblemer, iverksettingsproblemer og utvikle hele mekanismen videre. Enkelte lands skepsis til «felles gjennomføring» kan kun motvirkes gjennom praktiske erfaringer som kan ivareta deres betenkeligheter i forhold til nytteverdien og gjennomsiktigheten. Det er også viktig at en har vedtatt å etablere en rapporteringsmekanisme som skal registrere de globale og nasjonale virkninger av slike prosjekter.

Klimakonferansen i Berlin kom med andre ord frem til resultater som var omtrent så positive som en kunnne vente gitt utviklingen i INC (Intergovernmental Negotiating Committee) siden Rio-møtet for tre ar siden. Prosessen kan på mange måter sammenliknes med nedrustningsforhandlingene de siste trettifem årene. Hovedmålsettingen blir «to keep talking» og å erkjenne at enhver global prosess som berører så grunnleggende interesser vil ta meget lang tid.

Mandatet for protokollforhandlingene gir mulighet for reelle drøftelser, men tiden frem til partsmøtet i 1997 vil sikkert være preget av kompliserte og kontroversielle innspill og prosesser. Man må være klar over at alternativet til det oppnådde resultatet ikke var et vedtak om bindende forpliktelser og en godkjent tidsplan, men et brudd i hele prosessen. Det er i lys av dette man må bedømme resultatet fra Berlin.

 

Denne saken sto opprinnelig i CICERONE nr. 2 1995. Webutgaven er basert på maskinlesning av scannet dokument og noen feil kan forekomme.