CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder

Klimaforhandlingene: Ny dynamikk

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 18.09.1996

​USA har skapt ny dynamikk i klimaforhandlingene ved å gå inn for juridisk bindende forpliktelser. USA gir dessuten full anerkjennelse til konklusjonene fra FNs klimapanel, og understreker alvoret i de klimaendringene som trolig er på gang.

Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i CICERONE nr. 3 1996. Webversjonen er basert på maskinlesing av et scannet dokument, noen feil kan forekomme.

 

I juli ble det andre partsmøtet til Klima-konvensjonen og tilknyttede spesialsesjoner avviklet i Geneve. Et sentralt tema i forhandlingene var innføring av nye forpliktelser for industrilandene til å redusere deres utslipp av klimagasser. Man diskuterer hvordan de nye forpliktelsene skal utformes med hensyn til mål og timeplan, middel (avtale-type) og byrdefordeling.

Til tross for at det er slått fast i Berlin-mandatet at utviklingslandene på denne siden av årtusenskiftet ikke skal måtte ta på seg nye forpliktelser av noe slag er disse landene aktivt med i forhandlingene. En motivasjon for dette er frykt for at utslippsreduserende tiltak i rike land kan påvirke bytteforholdet i varehandelen i negativ retning for utviklingsland.

Det er dannet et godt grunnlag for disse forhandlingene ved at de fleste partene til Klimakonvensjonen nå godtar kunnskaps-grunnlaget om menneskeskapt klimaendring som fremkommer i den nye rapporten fra FNs klimapanel (IPCC). OPEC-landene, Russland og Australia er på den andre siden skeptiske til å basere klima-politikken på IPCC-rapporten.

Det kan være grunn til å merke seg noen av utsagnene til USAs delegasjonsleder Timothy E. Wirth. Han understreket at IPCCs rapporter må sees som det beste vitenskapen nå kan komme opp med. Han sa videre at når det vitenskapelige miljø kommer med så sterke advarsler som de gjør kan ikke dette neglisjeres, men må få oss til å handle. Det er ogsa av interesse å merke seg at den amerikanske delegasjonsslederen uttalte at «we are dealing with what is probably the most complicated scientific, environmental, economic and political challenge in history».

Forhandlingsprosessen skjer i regi av the Ad Hoc Group on the Berlin Mandate (AGBM) og skal gå frem til det tredje partsmøtet i Japan i desember 1997. Formålet er å opprette en protokoll til Klimakonvensjonen som innebærer juridisk bindende forpliktelser for de såkalte Annex I-landene til å redusere sine utslipp av klimagasser. Annex I-land er OECD-land (utenom Mexico), Russland og landene i Sentral- og Øst-Europa som omstiller seg til markeds-økonomi.

På det fjerde AGBM-møtet i Geneve i juli skapte USA ny dynamikk i forhandlingene ved å gå inn for juridisk bindende forpliktelser. USA koplet sin nye posisjon sammen med en støtte til handel med CO2-kvoter og full fleksibilitet for å nå slike nasjonale mål med hensyn til hvilke virkemidler partene skal ta i bruk.

I norske media ble det i forbindelse med møtet til dels gitt inntrykk av at USA hadde presisert at de går inn for prosentvis like reduksjoner av utslipp. Dette er imidlertid synspunkter som kom frem i mer uformelle sammenhenger, ikke i de offisielle innleggene. Den amerikanske delegasjonen ga uttrykk for at tiden er for knapp til å forhandle frem noe annet enn like prosentvise reduksjoner. Med USAs svært høye utslipp av klimagasser per hode er det imidlertid klart i deres interesse å få til en avtale med like prosentvise kutt.

Tyskland støtter USA i ønsket om en protokoll som spesifiserer like prosentvise kutt i alle Annex I-land. De partene som går inn for differensierte forpliktelser kan derfor foreløpig måtte gi seg for ikke å blokkere prosessen. Hovedtemaet i forhandlingene blir i så fall kvantifiseringen av like prosentvise kutt innenfor et tidsskjema.

Det er i den forbindelsen viktig å legge merke til at USA kun snakker om en protokoll som spesifiserer «targets», ikke reduksjoner av utslipp. Det er derfor lite grunnlag for å forvente en avtale neste år som innebærer noen betydelige reduksjoner av utslipp i Annex I-landene. I tillegg må man ta i betraktning at Berlin-mandatet gjør det klart at u-landene i alle fall ikke i denne fasen av prosessen skal pålegges noen nye forpliktelser. Dermed ser det ut til at de globale utslippene av klimagasser ligger an til å fortsette å vokse i årene som kommer.

Selv om man skulle ende opp med en protokoll på det tredje partsmøtet som spesifiserer like prosentvise kutt, vil neppe de som ønsker differensierte forpliktelser gi seg.

 

Som figuren på denne siden viser er det svært forskjellig hvor store utslippene pr. hode er i de ulike Annex I-landene. Det illustrerer på mange måter det problematiske med å angripe problemet via avtaler av denne typen. Med prosentvis like kutt fryser man fast disse forskjellene. Det er lett å innse at det vil bli oppfattet som urimelig av land med relativt små utslipp, og er verken kostnadseffektivt eller rettferdig. Men samtidig er det vanskelig å se for seg hvordan man skal klare å forhandle seg frem til en avtale om differensierte reduksjoner i utslippene.

Det er liten grunn til å tro at noen er i stand til å fremme et forslag om regler for differensiering som blir betraktet som rettferdig av alle parter. Resultatet kan bli at det «minste felles multiplum» man kommer frem til spesifiserer forpliktende mål for utslippene som ikke betyr noe vesentlig for det globale utslippsnivå. På litt lengre sikt kan en løsning på problemet være at fokus dreies i retning av avtaler som forplikter landene til å ta i bruk bestemte virkemidler istedetfor kvantifiserte utslippsreduksjoner, for eksempel er en avtale som spesifiserer et minstenivå for partenes samlede avgifter på fossilt brensel.

Avtaler av denne typen vil kunne være relativt kostnadseffektive samtidig som de har visse elementer av rettferdighet. Forhandlinger om denne typen avtaler er imidlertid helt uaktuelt i den nåværende fasen av prosessen. USA gjorde det for eksempel klart at de ikke vil støtte en avtale som innebærer forpliktelser om bruk av virkemidler, men vil tvert i mot ha full fleksibilitet på det punktet. Statssekretær Bernt Bull understreket på den annen side at avtaler som spesifiserer utslippsmål kan være utilstrekkelige og antydet at de derfor vil måtte suppleres av avtaler som spesifiserer kostnadseffektive virkemidler.