CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder

Hva skjer i København?

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 30.11.2009

Hvor mye skal utslippene av klimagasser kuttes fram mot 2020? Og hvor mye penger skal overføres til fattige land for å finansiere klimatiltak? Det blir hovedspørsmål når utsendinger fra hele verden møtes til klimaforhandlinger i København.

I løpet av høsten har forhandlerne senket ambisjonsnivået foran København-møtet. Partsmøtet til Klimakonvensjonen 7.-18. desember kommer ikke til å vedta noen ny folkerettslig bindende avtale som opprinnelig planlagt. I stedet sikter man mot å gjøre politiske prinsippvedtak som grunnlag for en framtidig avtale. Noen håper en bindende avtale deretter kan vedtas allerede til neste år. Hastverket skyldes blant annet at de eksisterende kravene i Kyoto-protokollen bare gjelder ut 2012.

Hva slags avtale?

Fram mot København-møtet har det pågått to parallelle forhandlingsprosesser.
 
Den ene handler om oppdatering av Kyoto-protokollen med nye krav for perioden etter 2012. Her deltar ikke USA, siden de ikke har ratifisert Kyoto-protokollen. Den andre forhandlingsprosessen handler mer generelt om forsterket samarbeid mot klimaproblemet innenfor rammene av Klimakonvensjonen fra 1992, som også USA er part til. Akkurat hva slags avtale som til slutt blir resultatet er fortsatt uklart. EU ønsker å beholde mest mulig av Kyoto-protokollens prinsipper i en ny felles avtale som også omfatter USA. Amerikanerne ønsker på sin side å starte med blanke ark. Flere av utviklingslandene har tatt til orde for å fornye Kyoto-protokollen selv hvis amerikanerne fortsatt blir stående utenfor – og om nødvendig etablere to parallelle avtaler.

Vanskelig for Obama

En viktig grunn til at det er umulig å komme i mål med en bindende avtale i København finnes i USA. President Barack Obama gikk til valg på økte ambisjoner i klimapolitikken, men Kongressen kommer ikke i mål med behandlingen av en ny klimalov før København-møtet. Det skjer tidligst i 2010. Dermed er det foreløpig vanskelig for Obama-administrasjonen å forplikte seg på den internasjonale arenaen. Kyoto-protokollen blir gjennomført uten deltakelse fra USA, men dette er lite tilfredsstillende både fordi USA står for en stor del av verdens utslipp, og fordi andre land oppfatter det som urettferdig at ikke stormakten USA skal ta sin del av byrden. Men selv om USA kommer sterkere på banen til neste år vil det fortsatt være krevende å komme til enighet om en ny internasjonal avtale. Klimaforhandlingene preges av sterke og vedvarende interessemotsetninger mellom landene, og uenighet om prinsippene for samarbeidet.

Hvor mye skal utslippene kuttes?

Klimakonvensjonen fra 1992, som er rammeverket for de internasjonale klimaforhandlingene, slår fast at målet er å unngå farlige, menneskeskapte klimaendringer. Nøyaktig hvor store utslippene kan bli før det er uakseptabelt farlig finnes det forskjellige oppfatninger om. EU, Norge og mer enn hundre andre land har sluttet seg til et mål om å begrense den menneskeskapte oppvarmingen av planeten til to graderCelsius. Temperaturen har allerede steget med anslagsvis 0,7 grader siden førindustriell tid. Siden CO2 som allerede er sluppet ut vil virke på klimaet i lang tid framover er togradersmålet svært krevende. Foreløpig stiger verdens utslipp, og den trenden må snus i løpet av ganske få år om det skal være utsikt til å nå togradersmålet.
 
Å begrense oppvarmingen av jorda til to grader med rimelig sikkerhet, vil videre kreve kraftige kutt i de globale utslippene i løpet av noen tiår. For året 2050 har en rekke land foreslått globale utslippsmål som er fra 50 til 85 prosent lavere enn utslippsnivået i 1990. For landene som i dag regnes som industriland diskuteres mål som er 80-95 prosent lavere enn utslippene i 1990. Langt fra alle tror såpass dype utslippskutt er realistiske, men de er sannsynligvis nødvendige for å stabilisere jordas klima i nærheten av togradersmålet. Samtidig er så langsiktige mål i praksis lite forpliktende. I 2050 vil de fleste av dagens statsledere være døde.

Mål for 2020

Ikke overraskende er det vanskeligere å få landene til å forplikte seg på kortere sikt. I diskusjonene fram mot København-møtet har mange av industrilandene oppgitt hvor store utslippsreduksjoner de selv er villige til å forplikte seg til for året 2020. Summerer man disse løftene, sammen med utslippsmålene som nå diskuteres i Kongressen i USA, ligger det an til reduksjoner på 10-17 prosent fra industrilandene i forhold til utslippene i 1990. FNs klimapanel (IPCC) har antydet at industrilandene samlet må belage seg på rundt 25-40 prosent kutt i utslippene innen 2020 hvis togradersmålet skal være innen rekkevidde.
 
Det må legges til at flere av detaljene i regelverket for en ny klimaavtale kan påvirke hvor mye landene faktisk må kutte utslippene. For eksempel vil Russland og andre tidligere østblokkland sitte igjen med et stort overskudd av utslippskvoter etter den første forpliktelsesperioden i Kyoto-protokollen (2008-2012). De krever å få overføre disse utslippstillatelsene så de er gyldige også i en ny klimaavtale, slik at de kan selges til andre industriland. Dette kan svekke virkningen av utslippsforpliktelsene i en ny klimaavtale betydelig.

Krav til u-landene?

Blant de mest betente forhandlingstemaene er spørsmålet om eventuelle krav til utslippsreduksjon i utviklingsland. Både Klimakonvensjonen og Kyoto-protokollen fra 1997 skiller klart mellom forpliktelsene til industriland og de øvrige landene som regnes som utviklingsland. De sistnevnte har ikke tallfestede utslippskrav i Kyoto-protokollen. Dette er begrunnet med at industrilandene allerede har sluppet ut store mengder av klimagasser, at de har høye utslipp per innbygger, og at de har råd til å betale for klimatiltak. Men på den annen side: Hvis utslippsveksten i land som Kina og India får fortsette uhindret, er det svært dårlig sjanse for å nå togradersmålet.
 
Et vedlegg til Klimakonvensjonen definerer hvilke land som behandles som industriland. Disse spenner fra rike land som Norge og USA, til tidligere østblokkland med betydelig lavere inntektsnivå. De såkalte utviklingslandene er en enda mer sammensatt gruppe og rommer alt fra lutfattige afrikanske stater med minimale utslipp og stor sårbarhet for klimaendringer, til den økonomiske giganten Kina og oljerike Saudi-Arabia. Med kraftig økonomisk vekst i noen av utviklingslandene blir et skarpt skille mellom industriland og utviklingsland stadig mer problematisk. Kina rykket nylig opp som landet med de største samlede utslippene av klimagasser, foran USA. Spesielt USA – hvor mange er bekymret for industriflukt til land som Kina og India – presser på for at også disse landene skal forplikte seg til utslippskutt i en ny klimaavtale.
 
U-landsgruppen G77 motsetter seg foreløpig ethvert forsøk på å utvide diskusjonen om utslippskrav til andre enn de rike landene. De påpeker at industrilandene fortsatt har langt høyere utslipp per innbygger, og mye av det historiske ansvaret for utslipp av klimagasser. Det pågår likevel en diskusjon om hvordan man kan stimulere til «Nationally Appropriate Mitigation Actions» (NAMA), altså passende nasjonale tiltak for utslippsbegrensning, også i utviklingsland.

Penger på bordet?

Det andre store spørsmålet ved siden av utslippsmål er penger. Et hovedkrav fra utviklingslandene er finansiering fra de rike landene – både av tiltak mot utslipp og tilpasning til de klimaendringene som ikke kan unngås. Det verserer svært ulike anslag for behovet for slik finansiering. FNs klimasekretariat (UNFCCC) har antydet 250 milliarder amerikanske dollar årlig i 2020. EU opererer med et lavere anslag på 100 milliarder euro (ca. 150 milliarder amerikanske dollar) i 2020 for slike kostnader. EU ser for seg at 22-50 milliarder euro av dette skal dekkes gjennom bevilgninger fra de rikere landene.
 
Organiseringen av slik finansieringen er også omstridt. Norge har foreslått at noen av utslippstillatelsene i en ny klimaavtale kan auksjoneres av FN i stedet for å deles ut gratis til landene. Inntektene kan gå til et fond som finansierer klimatiltak i utviklingsland. Andre legger vekt på bevilgninger over statsbudsjettene – enten etter hva hvert enkelt land selv vurderer som rimelig, eller etter forskjellige fordelingsnøkler basert på faktorer som betalingsevne og historisk  bidrag til klimaproblemet. Det er også uenighet om hvordan slike midler skal styres – gjennom et fond underlagt FN, eller gjennom eksisterende finansieringsorganer som Verdensbanken.

Skog, skip og fly

En rekke andre viktige spørsmål er på bordet i København. Det gjelder for eksempel forslag om å ta nye utslippskilder inn i avtaleverket. EU har vært en pådriver for å regulere utslippene fra internasjonal luftfart og skipstrafikk. Norge har engasjert seg spesielt i å lage ordninger for å unngå utslipp av klimagasser ved å forhindre avskoging i utviklingsland.
Framtiden til den såkalte Grønne utviklingsmekanismen (CDM) i Kyoto-protokollen er et annet viktig spørsmål. Det foreligger en rekke forslag om reformer i denne omstridte ordningen hvor investorene bak godkjente klimaprosjekter i utviklingsland belønnes med ekstra utslippstillatelser som kan brukes til å oppfylle industrilandenes forpliktelser. Spørsmålet om hvorvidt prosjekter for CO2-fangst og lagring (CCS) i utviklingsland skal godkjennes som CDM-prosjekter vil også bli diskutert.
 
Følg CICERO i København på: www.cicero.oslo.no/cop15
Hva skjer i København?

KØBENHAVN. Under klimatoppmøtet 7.-18. desember i København skal tusenvis av delegater, byråkrater, politikere, forskere, næringslivsfolk og aktivister gjøre sitt for å påvirke forhandlingsresultatet mot en ny global klimaavtale. Foto: Stockxpert

Hva skjer i København?

FINANSIERING. Et hovedkrav fra utviklingslandene er finansiering fra de rike landene – både av tiltak mot utslipp og tilpasning til de klimaendringene som ikke kan unngås. Bildet er fra en markering under mellomforhandlingene i Bangkok tidligere i år. Foto: IISD

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Magasinet Klima nummer 6, 2009