CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder

Deal i Doha

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 11.02.2013

Klimaforhandlingene i Doha sikret videreføringen av Kyoto-protokollen, men ga ikke store nok framskritt. Forhandlingene holder ikke tritt med utslippene.

Det attende partsmøtet til klimakonvensjonen (COP 18) ble avholdt i Doha rett før jul i 2012. Forventningene var på forhånd lave, og møtet levde opp til dette.
 
På møtet i Durban i 2011 ble partene enige om å videreføre Kyoto-protokollen med en ny forpliktelsesperiode. Noen få, vanskelige spørsmål ble utsatt til møtet i Doha. Ett av disse spørsmålene var om perioden skulle vare i fem eller åtte år. De fleste partene som har forpliktelser om utslippskutt, deriblant Norge og EU, ønsket en periode på åtte år, slik at perioden ender samtidig som en ny global avtale skal tre i kraft i 2020. Mange av utviklingslandene, som er bekymret for at løftene om utslippskutt er for lite ambisiøse, ønsket en periode på fem år for å unngå at de rike landene kan fortsette med det de oppfatter som lite ambisiøse utslippskutt i så lenge som åtte år. Utfallet i Doha ble at den nye forpliktelsesperioden skal vare i åtte år. Til gjengjeld fikk utviklingslandene sin vilje i et annet spørsmål: Land som ikke har forpliktelser nå i andre periode, vil ikke få adgang til å bruke de fleksible mekanismene. Dette betyr at for eksempel Japan og New Zealand ikke vil ha lov til å kjøpe såkalte CDM-kreditter innenfor Kyoto-protokollens Clean Development Mechanism.
 
 
Overhørte protester
Det vanskeligste spørsmålet i årets forhandlinger skulle vise seg å bli begrensninger i bruken av overskuddskvoter. Russland, Ukraina og andre tidligere østblokkland fikk i første forpliktelsesperiode tildelt langt flere kvoter enn det utslippene deres tilsvarte, fordi landenes utslipp i referanseåret 1990 var svært høye, mens de stupte brått da jernteppet falt. Dermed sitter disse landene på en stor mengde overskuddskvoter – også kalt «hot air». Dette er kvoter som ikke representerer reelle utslippskutt, men papirkutt. Det har blitt anslått at mengden ligger et sted mellom 9 og 13 milliarder tonn CO2. De fleste partene i klimaforhandlingene ønsket å begrense bruken av disse kvotene for å unngå at papirkuttene skulle kunne undergrave klimaeffekten av den andre forpliktelsesperioden. Russland og andre land med overskuddskvoter motsatte seg dette.
 
Partene lyktes ikke i å komme til enighet i dette spørsmålet. I stedet banket forhandlingspresident Abdullah bin Hamad Al-Attiyah gjennom en beslutning, mens han overhørte de høylytte protestene fra Russland. Beslutningen innebærer at alle land med utslippsforpliktelser må ta på seg reelle utslippskutt, slik at det ikke blir skapt nye papirkutt. Russland protesterte på hvordan COP-presidenten hadde opptrådt. Hviterussland har i ettertid truet med å trekke seg fra Kyoto-protokollen fordi protestene ble overhørt.
 
 
Tomme fond og timeplaner
I København i 2009 lovte de rike landene å bidra med 100 milliarder dollar i året til finansiering av klimatiltak i fattige land. I Doha ønsket spesielt utviklingslandene å få på plass en opptrappingsplan for hvor mye som skal gis i årene mellom nå og 2020. Ingen slik plan ble vedtatt. Dermed forblir det grønne klimafondet i stor grad et tomt skall.
 
Et forholdsvis nytt tema som fikk mye oppmerksomhet, er «tap og skade». Dette kan sees på som et krav om kompensasjon for tap og skade påført som en følge av klimaendringer. Og partene ble enige om å legge mer vekt på hva som kan gjøres for å håndtere tap og skade som følge av klimaendringer i utviklingsland. De ble også enige om å opprette en institusjon, muligens et fond neste år, for å håndtere tap og skade. Men det ble ikke satt av penger til dette, og USA markerte seg med sterk motstand mot å opprette et slikt fond.
 
I Durban i 2011 ble partene enige om å få på plass en ny global klimaavtale innen 2015, en avtale som skal tre i kraft fra 2020. Mange hadde håpet at partene kunne bli enige om en timeplan for dette arbeidet i Doha. Men her skjedde det kun små framskritt, som en enighet om at et utkast til avtaletekst skal være klart innen slutten av 2014. Det ble ikke forhandlet om innholdet i den nye avtalen.
 
 
Nye grupper i forhandlingene
I Durban i 2011 tok en ny koalisjon – EU, de små øystatene og de minst utviklede landene – initiativet i sluttfasen av forhandlingene. Dette er en koalisjon som er opptatt av å få til en ambisiøs klimaavtale. I Doha dukket det opp en ny blokk som et svar på denne koalisjonen – de likesinnede utviklingslandene.
 
Avtalen i Durban i 2011 fastslår at partene skal bevege seg bort fra den nåværende todelingen av forpliktelser basert på om man er definert som et utviklet land eller et utviklingsland. Den nye globale avtalen skal gjelde for alle land. Dette er en endring som truer interessene til en lang rekke land, spesielt mellominntektsland og land med stor eksport av fossile brensler. Disse landene dannet derfor den nye gruppen av «likesinnede utviklingsland». Gruppen er foreløpig ikke godt etablert, og hvem som listes opp som medlemmer, varierer fra gang til gang. Kjernen ser ut til å inkludere Kina, India, Saudi-Arabia og flere søramerikanske land. I tillegg oppgis flere arabiske land, deriblant Iran og Irak, tidvis som medlemmer.
 
De likesinnede landene er bekymret for at de vil bli presset til å ta på seg forpliktelser i en ny klimaavtale. I Doha presset medlemmer av gruppen på for å gjeninnføre den såkalte brannmuren mellom utviklede land og utviklingsland, som innebærer at utviklingsland ikke skal ha noen forpliktelse til å kutte sine utslipp. De lyktes med å få inn noen formuleringer som støtter dette synet, men ingen endringer av stor betydning. Det er likevel grunn til å tro at dette teamet vil melde seg med stor styrke i forhandlingene fram mot 2015.
 
 
Konklusjon
Det viktigste som ble oppnådd i Doha, er kanskje at forhandlingene kommer til å bli enklere og mer oversiktlige til neste år. Arbeidet med en ny forpliktelsesperiode i Kyoto-protokollen er fullført, og prosessen som skulle ledet til en ny avtale i København i 2009, er avsluttet. Dermed kan partene i år fokusere på den nye globale avtalen, som skal være på plass innen 2015.
 
Avtalen i Doha er derfor et framskritt for forhandlingene i seg selv. Men den er ikke noe framskritt i arbeidet for å sikre at oppvarmingen ikke overstiger to grader. På ett år har klimapolitikken tatt noen små skritt framover. I løpet av det samme året har utslippene tatt flere sprang oppover.
 
Verdens utslipp øker med rundt tre prosent hvert år. Dersom vi skal holde oss innenfor togradersmålet, burde de i stedet vært redusert med tre prosent hvert år. Det betyr at gapet mellom hva vi gjør og hva vi burde gjøre, øker med like mye som utslippene til hele India hvert år.
 
Forhandlingene holder ikke tritt med utslippene.
Deal i Doha

iNNSPURT. Forhandlings- president abdullah bin Hamad al-attiyah banket gjennom beslutninger på løpende bånd siste dagen av klimaforhandlingene i Doha. Foto: IISD

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Magasinet Klima nummer 1, 2013