CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
Deforestation in brazil. photo: Instituto Socioambiental

Deforestation in brazil. photo: Instituto Socioambiental

Mercosur-avtalen truer Amazonas

Nyheter - Nytt fra CICERO

Publisert 21.11.2020

Hvis Norge signerer MERCOSUR-avtalen slik den foreligger, vil den kunne undergrave Norges regnskogsatsing.

Innlegget ble først publisert i Klassekampen 19. november 2020.

Med 377 mot 75 stemmer ga et flertall i EU-parlamentet i oktober beskjed til EU-kommisjonen om at den må stramme inn lovgivningen for å sikre avskogingsfri import av produkter til EU. Dette er viktig blant annet fordi 20% av soyaeksporten og minst 17% av biffeksporten fra Amazonas og Cerrado områdene i Brasil kan være knyttet til ulovlig avskoging. Det viser en studie som ble publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Science i sommer.

Forskerne bak studien påpeker at MERCOSUR-avtalen slik den nå foreligger sannsynligvis vil øke EUs import av varer som kan ha bidratt til avskoging. Norge og EFTA har en tilsvarende avtale med MERCOSUR, og det skal etter planen legges frem en proposisjon til behandling av denne avtalen i Stortinget nå i høst. Frihandelsavtalen skal sikre tollfri markedsadgang for 99,3 prosent av norske varer innen 15 år etter at avtalen har tredd i kraft.

Frankrike har sagt at landet ikke kommer til å ratifisere handelsavtalen mellom EU og MERCOSUR hvis ikke avskogingen reduseres, det samme har blant annet Østerrike og Nederland kunngjort.

Brasil er det desidert største markedet i MERCOSUR, og landet har en svært eksportrettet økonomi. Kjernen i avskogingsproblematikken i Brasil er at landarealene har høyere pengeverdi om de utnyttes til jordbruk og mineralutvinning enn om skogen får stå. Når reglene for skogbevaring håndheves strengt, synker verdien på landeiendommer. I Brasil sitter de som tjener på dårlig skogvern nært makta, og mange av kongressmedlemmene er selv landeiere.

Urfolk og andre som verdsetter den levende skogen høyt, er tilsvarende dårlig representert i beslutningsprosesser. I perioder med slepphendt håndheving av regelverket på private eiendommer, øker også den ulovlige avskogingen i offentlig eid skog og reservater. En relativt liten andel landeiere står for store mengder avskoging: 2 prosent av eiendommene i Amazonas og Cerrado står for 62% av all potensielt ulovlig avskoging, ifølge studien i Science.

Gjennom klima- og skogsatsingen har Norge de siste tolv årene støttet aktører som forsøker å endre på disse insentivstrukturene. Teorien bak er at betaling for oppnådd skogvern skal hindre avskoging. Så lenge brasilianske myndigheter hadde mål om å begrense avskogingen fungerte den norske satsingen som en ekstra gulrot. Men i nåværende president Bolsonaros regjering er det historisk lavt fokus på å håndheve reglene for skogvern, og det er et uttalt mål at det skal bli lettere å få dispensasjon fra miljø- og vernebestemmelser. Samtidig må norske næringsaktører i Brasil bevege seg i et stadig mer uoversiktlig minefelt av konflikter rundt ressurser og arealbruk.

Bolsonaros politikk har ført til enda større hull i en fra før mangelfull miljølovgivning. Selv om norske selskaper i Brasil overholder vedtatte regler og tillatelser, kan praksisen være langt unna det man i Norge ville sett på som bærekraftig drift. Det samme gjelder for varer som importeres til Norge og EU. I et land der grensen mellom lovlig og ulovlig drift er glidende, er troverdigheten til sertifiseringer og garantier krevende.

I fjor frøs den norske regjeringen ytterligere utbetalinger gjennom skogavtalen til Brasil inntil vilkårene for avtalen er oppfylt. Avtalen er resultatbasert og hviler på en rekke forutsetninger: ingen resultater – ingen penger. I tillegg til å fortsette den linjen kan Norge øke støtten til det brasilianske sivilsamfunnet som motarbeider avskogingskreftene. Norge finansierer allerede et privat bevaringsinitiativ koordinert av forskningsinstituttet IPAM, der landeiere i delstaten Mato Grosso får betalt for å verne mer skog enn det som er lovpålagt. Det er likevel behov for endringer på nasjonalt nivå, og Norge kan intensivere det diplomatiske presset mot Brasil, gjerne i samarbeid med andre sentrale giverland i regnskogpolitikken, som Tyskland og Storbritannia.

For det andre kan Norge kreve endringer i Brasil som betingelse for å ratifisere EFTAs handelsavtale med MERCOSUR. Flere EU-land har fulgt Frankrikes eksempel og krever at MERCOSUR-landene må vise at de forplikter seg til klimavennlig og bærekraftig utvikling før den tilsvarende avtalen mellom EU og MERCOSUR kan ratifiseres. Dette er et språk sentrale aktører i Bolsonaros regjering forstår. Det finnes ingen gode argumenter for at Norge skal være dårligere enn EU på dette området. Flere av partiene på Stortinget har allerede sagt nei til avtalen eller signalisert at den bør reforhandles. Regnskogen i Brasil er helt avgjørende for å nå bærekraftsmålene og målene i Paris-avtalen. Hvis Norge vil at klima- og skogsatsingen i Brasil skal fremstå troverdig, bør den nå følges opp av handling som forsterker, og ikke motarbeider, satsingen. EU-parlamentets avstemning viser vei.