CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
klimaforsker asbjørn aaheim ser ikke stor grunn til begeistring etter klimatoppmøtet i paris. foto: Un climate change @ flickr

klimaforsker asbjørn aaheim ser ikke stor grunn til begeistring etter klimatoppmøtet i paris. foto: Un climate change @ flickr

Ubesvarte spørsmål etter Paris

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 18.12.2015

KOMMENTAR: Parisavtalen blir hyllet som en historisk begivenhet. Mye er likevel ugjort, og det er nå jobben begynner understreker forhandlerne. Når jeg ser på hva dette innebærer, blir det vanskelig å ta del i jubelen fra Paris.

Etter 23 år i klimaforskningens tjeneste har jeg lært at man skal være forsiktig med å tro på at stor entusiasme fører til forandring.

Første gang dette ble klart for meg var etter Kyoto-avtalen i 1997. Avtalen var som tatt ut av læreboka mi i økonomi: Man forhandler seg fram til et tak på utslipp for navngitte land, og åpner for kjøp og salg av kvoter for å gjøre samlede kostnader så lave som mulig. Jeg var oppløftet og entusiastisk. Avtalen hadde selvsagt mange svakheter og uklare punkter som måtte klargjøres senere, men grunnlaget for å komme fram til en fullstendig og heldekkende avtale over tid var lagt.

I Paris har det politisk gjennomførbare stått i sentrum.

asbjørn aaheim

Andre var dypt skeptiske til Kyoto-avtalen. De som kunne noe om internasjonale, politiske prosesser pekte straks på det umulige i å få gjennomslag for en avtale uten hensyn til det politisk gjennomførbare. Det tok tid å innrømme det, men jeg måtte jo til slutt innse at de fikk rett. Kvote-løsningen fra Kyoto var som tatt fra et elfenbenstårn fylt med økonomer.

Jeg hadde lært å være nøktern i vurderingen av en internasjonal klimaavtale.

I Paris har det politisk gjennomførbare stått i sentrum. Andre utfordringer, som kostnadene ved å få dette gjennomført, er skjøvet helt i bakgrunnen. Når jeg spør de som har den franske champagnen friskt i minne hva man har oppnådd med avtalen, får jeg til svar at den selvsagt har mange svakheter og uklare punkter som må klargjøres senere, men at grunnlaget for å komme fram til en fullstendig og heldekkende avtale over tid er lagt. Det er som et ekko fra min egen vurdering av Kyoto-avtalen.

Lærdommen fra Kyoto-avtalens skjebne tilsier at spørsmål man opplever som sentrale bør være satt i en ny ramme i den nye avtalen, som gir utsikter til at de kan finne sin løsning. Da kommer skepsisen. La meg gi noen eksempler:

  1. I Rio i 1992 slo alle land i hele verden fast at klimaendringene måtte stoppes, og det kunne bare skje gjennom en felles global innsats. Det var enighet om at de rike landene hadde et hovedansvar for å løse klimaproblemet. I Paris i 2015 ble det enighet om at også andre land må forberede seg på en overgang mot et klimanøytralt samfunn. Men hva er det som gjør Parisavtalen historisk? At vi etter 23 år har fått en rapporteringsordning på plass?
     
  2. Hvis vi legger til grunn historiske data på hva omstillinger av energisystemene koster vil en bane mot +2 °C befinne seg langt unna ethvert realiserbart kostnadsintervall, selv når en stopper beregningene i 2050 og dermed ser bort fra de mest drastiske tiltakene som blir nødvendige etter den tid. Målet er med andre ord urealistisk. Målet om på begrense temperaturøkningen til mellom +1.5 °C og +2 °C kan vanskelig tolkes som noe annet enn et symbol på alvor og vilje. Dette symbolet vil etter alle solemerker bli knust, men vi vet ikke når. Vi vet heller ikke hvilke konsekvenser det kan få, men tar det bare for gitt at det ikke får noen.

    Det gjør meg pessimistisk med tanke på framtida.

    Asbjørn aaheim

  3. Utslipp av kortlevde klimagasser har en langt større virkning på klimaet i dag enn det man måler med dagens måle-enheter. På den annen side forsvinner klimaeffekten ganske fort. Kortlevde klimagasser representerer derfor en mulighet til å «manøvrere» klimaet når små endringer gir store utslag, akkurat som man manøvrerer store skip i smult farvann ved hjelp av små baug-propeller. Anbefalinger fra politisk hold er likevel å redusere utslipp av kortlevde klimagasser i dag, selv om det er lenge til den globale oppvarmingen vil stoppe opp, og vi virkelig trenger denne muligheten. Årsaken er antakelig betydningen et slikt signal gir om vilje til å gjøre noe. Tenk deg en skipper som valgte å slite ut baugpropellene for å komme seg over en lang havstrekning fordi de lager så fin lyd. Er det en slik skipper vi vil ha?
     
  4. Klimafinans har fått mye oppmerksomhet, også under forhandlingene i Paris. Vi får inntrykk av at disse investeringene representerer «drivkraften» mot et grønnere samfunn. De kan aldri representere noen slik drivkraft. Investorer handler på signaler om en retning før de investerer. De kan ikke selv stake ut noen retning. Beregninger tyder tvert imot på at private investorer er svært tilbakeholdne i sin tro på et «grønt skifte». Det kan illustreres ved at verdien av en «grønn investering» ville steget med mellom 12 og 15 prosent per år dersom noen hadde gitt dem en klokkertro på at temperaturøkningen aldri vil overstige +3 °C. Hvorfor avstår da så mange fra å gjøre investeringer som gir en så høy avkastning?

Jeg har inntrykk av at disse spørsmålene i dag oppleves som unødige og til dels irrelevante, mens de for meg berører helt sentral kunnskap om klimaproblemet. Jeg har forstått at klimapolitikken ikke kan innrettes utelukkende med tanke på målbare kostnader og inntekter, men det gjør meg pessimistisk med tanke på framtida å se at FNs klimaforhandlere velger å se helt bort fra dem.