CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
oslo mdgs førstekandidat lan marie nguyen berg under valgkampåpningen i sommer. kommer hun til å forgrønne partiene på rådhuset i hovedstaden? foto: håkon benjaminsen / MDG

oslo mdgs førstekandidat lan marie nguyen berg under valgkampåpningen i sommer. kommer hun til å forgrønne partiene på rådhuset i hovedstaden? foto: håkon benjaminsen / MDG

Grønt gjennombrudd

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 22.09.2015

Etter årets valg er det liten tvil om at MDG har fått sitt endelige gjennombrudd. Vil det føre til en skarpere grønn konkurranse mellom alle partier?

Miljøpartiet De Grønne (MDG) er utpekt til et av kommune- og fylkestingsvalgets store vinnere, med en oppslutning på 4,2 prosent på landsbasis og hele 8,1 prosent i hovedstaden. Ved stortingsvalget i 2013 fikk partiet 2,4 prosent oppslutning og én representant på Stortinget.

Årets valg er utvilsomt MDGs endelige gjennombrudd. Dermed har de tradisjonelle miljøpartiene i Norge, SV og Venstre, fått en viktig konkurrent. Nå gjenstår det å se om også de store partiene vil være med å konkurrere om de grønne velgerne.

Politisering gir resultater

Et grønt parti er ingen garanti i seg selv for at politikken blir grønnere, men «politisering» av miljøsaken gir resultater. Den britiske statsviteren Neil Carter argumenterer for at politisering av miljøsaken fører til bedre miljøpolitikk og bedre resultater. Hvordan? Nettopp ved at miljø løftes opp på den politiske agendaen og gjøres til gjenstand for konkurranse mellom partiene.

Forskning viser at partiprogrammer og regjeringserklæringer ikke bare er ord; det er en sammenheng mellom programerklæringer og faktisk politikk. Men det er altså når miljøsaken politiseres og de store partiene begynner å konkurrere om å være grønnest – og nærme seg de grønne partienes posisjoner – vi ser resultater.

Hvorfor miljø ikke blir «politisert»

Carter analyserte på midten av 2000-tallet politisering av miljøsaken i britisk politikk, og fant at miljøsaken i liten grad var politisert. Han forklarer det slik:

Miljøsaken er av relativt liten betydning for britiske velgere. Velgerne sender et tvetydig signal til politikere ved å si at miljøsaken er viktig, men at mange andre saker er langt viktigere. Velgerne lar ikke miljøsaken avgjøre hvilket parti de stemmer på ved valget. Miljø er dermed ikke så viktig for velgerne at saken blir gjenstand for konkurranse mellom partiene.

For det andre viser Carter at de to store partiene i britisk politikk hovedsakelig konkurrerer langs høyre-venstreaksen (stat versus marked), ikke på aksen økonomisk vekst versus miljøvern. Miljøbevegelsen i Storbritannia har lagt stor vekt på å ikke plassere seg på høyre-venstreaksen. Strategien har vært å sikre tverrpolitisk støtte til miljøsaken.

Carter forklarer til slutt at verken Labour eller Conservatives har hatt noe å tjene på å løfte miljøsaken i den offentlige debatten. Når miljøsaken kommer på dagsorden, er det nemlig det grønne partiet som tjener på dette.

Hva med Norge?

Carters analyse kan også bidra til å kaste lys over norsk politikk. Norske velgere mener at miljø og klima er viktig, men det avgjør ikke partivalget.

Den norske statsviteren Rune Karlsen viser i en analyse av de viktigste sakene i 2009-valgkampen at 20 prosent av velgerne pekte på miljø som en av de to viktigste sakene. I 2013 var denne andelen falt til 14 prosent. Blant MDGs velgere var – ikke overraskende – miljø og klima en av de to viktigste sakene for hele 83 prosent av velgerne. Til sammenligning var miljø og klima en av de to viktigste sakene for 62 prosent av SVs velgere og 59 prosent av Venstres velgere.

Blant de andre partienes velgere er det få som peker på miljø og klima som viktigste sak–fra tre prosent blant Fremskrittspartiets velgere til 14 prosent blant Kristelig Folkepartis velgere. De viktigste sakene for norske velgere har siden 1997 vært helse og skole/utdanning.

Arbeiderpartiet og Høyre har lite å tjene på å løfte og konkurrere om miljøsaken

anne therese gullberg

Mens Storbritannia tradisjonelt har hatt et topartisystem, har vi et flerpartisystem i Norge. Men regjeringskonstellasjonene i Norge har også vært dominert av de to største partiene i norsk politikk; Arbeiderpartiet og Høyre. Grønne partier som SV og V har sittet i koalisjonsregjeringer med de to store, men har aldri vært i nærheten av oppslutningen og dermed innflytelsen til Arbeiderpartiet og Høyre.

Arbeiderpartiet og Høyre har lite å tjene på å løfte og konkurrere om miljøsaken. Det er tradisjonelt miljøpartiene SV og Venstre, på henholdsvis venstre og høyresiden, som har tjent på at miljøsaken kommer på dagsorden.

Til slutt er det interessant å merke seg at den britiske miljøbevegelsen ikke har ønsket å plassere seg på en høyre-venstreakse, i håp om å sikre tverrpolitisk støtte til miljøsaken. Dette er i stor grad i tråd med MDGs strategi i Norge: Klima og miljø er viktigst, og MDG vil gjennom å være blokkuavhengige forhandle fram en best mulig avtale for miljøet.

Carter mener at politisering av miljøsaken er en viktig indikator på betydningen av miljøsaken. I Norge blir det interessant å se hvordan de to store partiene møter MDGs framvekst. Vil de nøye seg med å forhandle (om enn motvillig) med et MDG på vippen, eller vil MDGs framvekst faktisk føre til politisering av miljøsaken, og dermed økt konkurranse om de grønne velgerne?

Grønne partier i Europa

Oppslutningen til de grønne partiene i Europa varierer veldig. Tyskland, Sverige, Nederland og Frankrike har grønne partier med relativt stor oppslutning. I Storbritannia, Danmark, Norge og de søreuropeiske landene har partiet tradisjonelt vært et lite parti. Både Danmark og Norge har imidlertid grønne sosialistiske partier – Sosialistisk Folkeparti i Danmark og Sosialistisk Venstreparti i Norge.

Det er en klar forskjell på «grønnfargen» til sosialdemokratiske og kristendemokratiske/konservative partier i Europa. De sosialdemokratiske partiene er gjennomgående grønnere enn de store konservative partiene. På en skala fra 0 til 10, der 0 er grønnest, ligger de sosialdemokratiske partiene på et snitt på 4.7 mens de konservative ligger på 6.7.

I Norge ser vi at Arbeidepartiet er langt mindre grønne enn sine søsterpartier i Europa med en skår på 6.2, mens Høyre har en skår på 7.0. I Norge er med andre ord forskjellen mellom sosialdemokrater og de konservative mindre enn den gjennomsnittlige forskjellen i andre land. Ikke like overraskende er det at SV med en skår på 1.0 er like grønne MDG, mens Venstre også er et grønt parti.

Blokkuavhengig

MDG har som nevnt over valgt å være blokkuavhengige. Det er en vanlig strategi i den grønne partifamilien. Slagordet «ikke til venstre, ikke til høyre, men foran» er ingen norsk oppfinnelse, men i tråd med de europeiske grønne partienes slagord «neither right nor left, but out in front».

Carter finner imidlertid at de fleste grønne partier ligger til venstre på høyre-venstreaksen. Men forskning viser også at grønne partier er mindre opptatt av fordelingspolitikk, og at det derfor kan være lettere for dem å inngå kompromisser med partier på høyresiden, slik de har gjort i enkelte land.

Valgundersøkelsen fra stortingsvalget i 2013, viser at MDGs velgere ligger på venstresiden i norsk politikk. Mens SVs velgere ligger helt på ytterste venstrefløy, ligger MDG–sammen med Senterpartiets velgere–bare litt til høyre for Arbeiderpartiet, og fremdeles godt på venstresiden av aksen offentlig versus privat. Venstre og KrFs velgere ligger helt i sentrum, med Venstres velgere marginalt til venstre for KrFs velgere.

En grønn blokk?

Norske MDG har røtter i Framtiden i våre hender (FIVH). Arild Hermstad, leder i FIVH, har nå lansert forslag om at MDG sammen med SV, Venstre og Kristelig Folkeparti skal danne en grønn blokk. Går virkelig veien til en grønnere framtid gjennom en grønn mindretallsblokk?

Bondeviks sentrumsregjering på slutten av 1990-tallet er det nærmeste en slik grønn blokk vi har kommet i Norge. Regjeringen hadde 30 prosent oppslutning og 42 av 165 mandater bak seg i Stortinget.

MDG, SV, Venstre og Kristelig Folkeparti hadde en oppslutning på 17,7 prosent ved forrige stortingsvalg og 19,2 prosent ved årets lokalvalg. I dag har den grønne blokken 27 av 169 mandater bak seg i Stortinget. Det kan synes langt fram til en styringsdyktig grønn blokk i norsk politikk.

 

Vi gjør oppmerksom på at Lan Marie Nguyen Berg (bildet over) tidligere jobbet som forskningsassistent på CICERO Senter for klimaforskning.

 

Referanser

  • Carter, N. (2006). Party politicization of the environment in Britain. Party Politics, 12(6), 747–767.
  • Carter, N. (2013). Greening the mainstream: party politics and the environment. Environmental Politics, 22(1), 73–94.
  • Aardal, B. og Johannes Bergh. Valg og velgere. En studie av stortingsvalget 2013.