CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder

– Da koronakrisen traff Europa var entusiasmen rundt Green Deal allerede i ferd med å avta

Publisert 14.04.2020

Jon Birger Skjærseth forsker på klimapolitikk ved Fridtjof Nansen Institutt. Vi spør ham hva EUs Green Deal vil bety for Norge. Blant annet. 

Hvordan tror du en green deal vil bli seende ut?

EUs Green Deal har tre hårete mål for 2050:

  • Ingen netto utslipp av klimagasser
  • Frakopling av økonomisk vekst fra ressursbruk
  • At alle personer og steder skal med i det grønne skiftet.

Det siste punktet innebærer at planen skal være sosialt rettferdig, for eksempel for de omtrent 230 000 kullarbeiderne i EU som må finne seg noe annet å gjøre. I EU er det 31 kullregioner fordelt på 11 land som sørger for en femtedel av EUs elektrisitetsproduksjon.

Green Deal ble lansert av EU-Kommisjonen som «50 handlinger for 2050» for hele miljøområdet. Hvis vi tar utgangspunkt i denne handlingsplanen (Funfact: listen inneholder kun 47 handlinger/tiltak), ser vi to interessante trekk.

Det første er at planen mangler tidsangivelse for når mange av handlingene skal skje. En handling er for eksempel å ‘foreslå reformer i avfallshåndteringslovgivning etter 2020’. Det andre er at planen består av en blanding av ‘myke’ tiltak som ulike initiativer, strategier og evalueringer som ikke er bindende og ‘harde’ tiltak som for eksempel forslag om å styrke klimalovgivningen.

Mange forslag retter seg også mot å revidere eksisterende lover og retningslinjer. Så Green Deal blir trolig en mosaikk av ulike tiltak som vi bli fôret inn i eksisterende lovgiving, administrative strukturer og beslutningssystem. Sånn sett handler Green Deal også om den nye EU-kommisjonens behov for å markedsføre seg selv. Tiden vil vise hvor store endringer planen faktisk vil føre til.

 

Hva er de største utfordringene for EU med tanke på å få i stand en deal?

Så langt er Green Deal hovedsakelig EU-kommisjonens visjon og plan. Den første store utfordringen er at planen vil koste mye. I januar presenterte EU-kommisjonen en finansieringsplan for Green Deal der den anslo et behov for å mobilisere omtrent 100 milliarder euro fra 2021 til 2027 for å sikre et rettferdig grønt skifte for blant annet kullregionene. Den andre er at alle «harde» tiltak, som involverer revidert eller ny lovgivning, vil involvere Europaparlamentet og de 27 medlemslandene. Europaparlamentet har tradisjon for å støtte strenge miljøtiltak, men medlemslandene har ulike interesser knyttet til mange av tiltakene i handlingsplanen. Det er derfor ingen automatikk i at EU-kommisjonens forslag blir vedtatt.

 

Hva vil en Green Deal bety for Norge?

På de områdene som er EØS-relevante, som klimapolitikken, vil styrking av EUs lovgivning også bety at Norge må styrke forpliktelsene. Oppjustering av klimamålene for 2030 og 2050 er det viktigste som skal skje i EU fram mot september. Deretter vil EU-kommisjonen foreslå å styrke ulike klimatiltak som kvotesystemet og innsatsfordelingen for ikke-kvotepliktig sektor for å nå de nye målene. Hvis dette går etter planen vil det også bety strengere klimapolitikk for Norge, som er fullt klimamedlem av EU. På andre områder som ikke er en del av EØS-avtalen, som EUs naturmangfold- og biodiversitetspolitikk vil ikke nødvendigvis Green Deal bety så mye. Men strengere klima- og miljøpolitikk i EU kan også påvirke Norge mer indirekte som inspirasjon eller gjennom markeder og andre lands- og bedrifters adferd.

 

Tror du dagens situasjon, med pandemi, vil ha noen konsekvenser for arbeidet med Green deal?

Ja, men konsekvensene vil avhenge av hvor lenge krisen varer og hvor alvorlig den blir. Da koronakrisen traff Europa var entusiasmen rundt Green Deal allerede i ferd med å avta i takt med økt søkelys på hvor mye planen vil koste. Så lenge koronakrisen tar det meste av den politiske oppmerksomheten i EU kan beslutninger som kreves for å gi planen innhold ta lengre tid enn forutsett. Krisen har også ført til at FNs klimaforhandlinger i Glasgow (CoP-26) er utsatt til 2021. Klimadelen av Green Deal er rettet mot å levere strengere målsetninger før Glasgow, så utsettelsen vil bidra til å redusere tidspresset innad i EU for å styrke klimapolitikken.

Koronakrisen kan også påvirke land og bedrifters vilje og evne til å støtte gjennomføringen av planen. Den økonomiske nedgangen som følger av krisen kan føre til mindre vilje i næringslivet til å ta risiko og investere i utvikling av miljøteknologi, som er en viktig del av planen. Den europeiske vindkraftbransjen har allerede varslet om lavere investeringer som følge av koronakrisen. Presset fra en kriserammet industri for å redusere klimatiltak kan øke. Det gjelder særlig industri som er utsatt for internasjonal konkurranse, som luftfart, som allerede får høyere kostander av EUs kvotesystem. Medlemsland som i utgangspunktet vil lite, som Polen, har allerede brukt krisen til å argumentere for færre klimatiltak. Lavere økonomisk aktivitet som følge av koronatiltak har bidratt til at kvoteprisen har falt til langt under 20 euro for første gang på over et år. Kull-landet Polen kan fort få følge av flere som vil benytte muligheten til å hindre effektive mottiltak. Den tyske industriforeningen BDI har allerede vært ute og satt spørsmålstegn ved om det er praktisk mulig for EU å nå et strengere klimamål enn det som allerede er innmeldt til Paris (40 prosent reduksjon i EU innen 2030 sammenlignet med 1990).

Men krisen kan også brukes av EU til å stimulere grønne redningspakker for å få fart på økonomi og energiomstilling. Etter finanskrisen i 2009 etablerte EU et program for økonomisk støtte til energiprosjekter. Programmet var rettet mot havvind, gass- og elektrisitetsinfrastruktur og karbonfangst- og lagring. Miljøorganisasjonene presser nå på for at redningspakker skal struktureres i tråd med Green Deal og EUs statsledere har allerede foreslått at økonomiske redningspakker skal «integreres» i det «grønne skifte». I et klimaperspektiv er dette nødvendig fordi kriser sjelden fører til strukturelle endringer og utslippene har en tendens til å øke igjen.