Deling i nabolag – Nedre Djupdalen Vel
Nedre Djupdalen Vel på Konnerud ved Drammen ble etablert i 1984 da området ble utbygget, og omfatter 154 husstander. Mange av dagens beboere flyttet inn da området ble etablert og kjenner hverandre. I dette velet har vi både studert deling basert på resiprositet (deling med naboen) og redistribusjon gjennom de delingsordningene som har blitt organisert av velet. Vi har fulgt nabolaget gjennom en periode over et og et halvt år og gjort en kartleggingsstudie samt gjennomført intervjuer med beboere. Gjennom kartleggingsstudien fikk vi et innspill til typer av delingsløsninger som beboere ønsket at velet skulle organisere og betingelser for at disse skulle brukes for den enkelte. Videre gjennomførte vi intervjuer med beboere både før og etter at delingsløsningene i velet ble igangsatt. Her var vi også interessert i å forstå hvordan beboere delte seg imellom og hva som var forutsetningene for å få til dette.
Kartleggingsstudien vi gjennomførte viste at flere var usikre på deling som konsept og antok at dette dreide seg om en form for felles eierskap. Likevel hadde et overveiende flertall av informantene lånt av, eller lånt bort, hageredskap eller verktøy til nære naboer. Flere hadde også byttet eller arvet klær, byttet tjenester og delt på snøfreser, uten at de koblet dette til begrepet deling. Deling med naboer og venner var basert på nære relasjoner og i nabolaget også geografisk nærhet. Gjensidig tillit var en viktig premiss for å få til denne type deling. Mange av de vi intervjuet utrykte en underliggende skepsis til å ‘dele’ med ‘andre’ i nabolaget som man ikke kjente. Dette ble som regel forklart med at folk bruker ting feil, eller er upålitelige med levering osv. Den naboen man byttet med, ble oppfattet som pålitelig fordi det var etablert en relasjon. For å øke deling basert på resiprositet/gjensidighet blir det dermed vesentlig at man skaper møteplasser slik at flere kan bli kjent og få tillit til hverandre.
I kartleggingsstudien ba vi også informantene utrykke hva de så på som ønskelig og mulig å dele i nabolaget. Tilhenger kom klart best ut, men mange var også interessert i stillas, EL-sykkel, stige, og hageredskaper. Det var også mange som nevnte stort verktøy som motorsag eller snøfreser.
Basert på det beboerne hadde spilt inn som prioriterte delingsløsninger organisert av velet i kartleggingsstudien, ble flere delingsinitiativer igangsatt av styret: De organiserte utlån av tilhenger, grendehus ble lånt ut gratis mot å betale for vask og de fikk opp en facebook-side hvor beboere kan dele/låne/bytte ting og tjenester. Her gis det også informasjon fra styret. Styret organiserte også en byttedag. Det ble forsøkt etablert en ordning med gratis utlån av elsykler i velet, men grunnet mangel på støtte blant annet fra kommunen, ble dette ikke gjennomført.
Vi fant at deling mellom naboer og deling som organiseres av velet, utfyller hverandre og fører til økt deling. Når deling organiseres av en organisasjon som et vel er det flere som kan delta. Deling organisert av velet har også et potensial til å skape nye sosiale møteplasser. Man møtes når man skal få nøkkelen til tilhengeren, på byttedag og når man for eksempel skal låne noe av en beboere i velet som et resultat av en facebook-post. Vi så også at de ulike systemene for deling – resiprositet og redistribusjon – passer til deling av ulike ting. Større ting som koster en del i innkjøp, som er lett å vedlikeholde og som ikke lett rotes bort passer til å bli delt gjennom velet, mens mindre ting som skrutrekker eller drill er ting man kan låne/dele med naboen. Dette påpekte også de vi snakket med i kartleggingsstudien.
Vi kartla også hva som motiverte folk for å dele. Motivasjonen for å dele synes først og fremst å være økonomisk og praktisk begrunnet. Noen var også opptatt av nøysomhet, og fulgte en norm om at ressurssløsing skulle unngås, og noen la vekt på de mulige positive miljømessige sidene ved deling.
I prosjektet ble det gjort beregninger av mulige utslippseffekter av deling av ting i nabolag tilsvarende det som ble delt/planlagt delt i Nedre Djupdalen Vel. Utslippsgevinstene ved deling av verktøy er små til tross for at verktøy benyttes sjelden. Dette er fordi utslippene knyttet til produksjon og transport av disse verktøyene er små hvis man ser utslippene i husholdningen i en bredere sammenheng. Det betyr ikke at deling av slike verktøy ikke har positive effekter på andre områder, men at de utslippsmessige fordelene ved å dele verktøy er små.
Det andre eksemplet på delt utstyr vi har sett på er delingen av en tilhenger. Når det gjelder deling av tilhenger, er produksjonsutslippene relativt mye høyere enn for elektriske verktøy, siden det er en stor stålkomponent. Imidlertid er resultatet av nye delingsordninger av tilhenger svært usikkert gitt at delesystemer for tilhengere allerede eksisterer (for eksempel via bensinstasjoner), og at man dermed til syvende og sist kan risikere at innkjøp av en ny tilhenger i et vel kan resultere i at flere tilhengere blir produsert. Elektriske sykler kan imidlertid ha større positive utslippseffekter ved å erstatte reiser med personbil.
Deling av DNT-hytter
Deling av DNT hytter er organisert gjennom et redistributivt system. DNT benytter medlemskontingent og andre bidrag til å bygge opp sitt hyttesystem og løypenett. I denne studien har vi sett på hvordan folk deler hyttene, hva som er betingelser for at denne delingen skal kunne foregå uten noen form for kontroll og hva som kan utfordre denne formen for deling. Vi har hatt et samarbeid med DNT Ringerike og gjennomført deltakende observasjon på deres hytter, registrert hva gjestene skriver i gjestebøkene og i protokoller, samt gjort intervjuer med medlemmer og gjester på hyttene. Vi gjennomførte også en liten spørreundersøkelse blant medlemmene av DNT Ringerike for å få et innblikk i hva medlemmene ser som fordeler og ulemper ved å bruke hyttene samt motivasjon for å bruke disse.
Den Norske Turistforening (DNT) har over 500 hytter over hele landet. Dersom du ikke er medlem, kan du bruke hyttene mot å betale for oppholdet. Det finnes ubetjente, ubetjente og selvbetjente hytter. Noen er betjente. Her serveres det mat og du kan få en oppredd seng. På selvbetjente hytter må du klare deg selv. Her er det ved og gass slik at du kan lage mat og få varme i hytta, og du kan forsyne deg i matlageret mot betaling. De ubetjente hyttene er som de selvbetjente, men har ikke mat. Det er forventet at man rydder og vasker etter seg både på de selvbetjente og ubetjente hyttene. Vedlikehold av alle typer hytter gjøres hovedsakelig på dugnad av foreningens medlemmer. På de selvbetjente og ubetjente hyttene er det det vanligvis ingen kontroll om folk betaler eller rydder etter seg.
De største fordelene som framheves ved bruk av DNT-hyttene er naturopplevelser, frisk luft og mosjon og å gi naturopplevelser videre til barna. De største ulempene som trekkes fram, er at gjester ikke rydder opp etter seg, at det er tungt å bære egen mat til ubetjente hytter og mangel på privatliv. Fra gjestebøker og intervjuer ser vi at mange ser det å ha hytta for seg selv som en slags gullstandard. Likevel er samvær med andre i form av både samtaler, spill og deling av oppgaver oppfattet som positivt. Flere sier også at samvær med andre på hyttene gir en ekstra dimensjon til oppholdet. Vi ser også at hyttenes standard ikke påvirker hvordan folk vurdere opphold og ønske om retur. Det er tydelig at det enkle friluftslivet fortsatt står høyt i kurs blant de som benytter seg av DNT-hyttene på Ringerike.
Gjennomgående er det klare normer for hva man gjør på en DNT-hytte og hvordan man etterlater hytta til neste gjest. Gjester legger for eksempel ofte ny ved klar til nestemann, vasker opp, rer senger og koster gulv. En viktig dimensjon ved delingen av ubetjente og selvbetjente hytter, er i hvilken stand hyttene overlates til neste gjest. Vi ser at normene for dette avviker fra de eksplisitte reglene som er formulert på oppslag i hytta. Mange av brukerne utrykker at disse normene er noe man bare vet; en kunnskap som er overlevert i familien, eller gjennom kontakt med andre gjester. Likevel er det uklart hva standarden skal være, for eksempel om man skal etterlate hytta i den stand man fant den, eller om man skal etterlate den i den stand man ønsker å finne den. At det eksiterer normer som ikke samsvarer med reglene for hytteoppholdet, kan gjøre det vanskelig for nye grupper å ta i bruk hyttene.
I studien har vi også undersøkt hvilke underliggende verdier deling av DNT-hytter er bygd på. Dette er friluftsliv, nøysomhet, likhet, tillit og frihet. Friluftsliv i norsk kultur er knytet til en form for spirituelt samspill mellom menneske og natur og omtales derfor som verdi. Studien vår viser at DNT-systemet i noen grad forutsetter kunnskap om norsk friluftstradisjon, forståelse for og tilslutning til de grunnleggende verdiene som DNT-systemet bygger på. Mange av de vi har snakket med har vokst opp med et utstrakt friluftsliv og er kjent med de grunnleggende verdiene for DNT-systemet. De som har barn ønsker ofte å bringe denne kunnskapen videre til sine egne barn slik at kunnskapen går i arv.
Studien vår av DNT-hyttene avdekker noen betingelser for at systemet skal kunne overleve, og også kunne overføres til tilsvarende eller andre delingssystemer i inn- og utland. Forpliktelsen og tilslutning til systemet fra brukerne, og det at man møtes ansikt til ansikt ser ut til å være avgjørende for at normer og praksis skal kunne overføres mellom ulike brukergrupper. En klar forståelse for at systemet er tillitsbasert og bygger på frivillighet er også påkrevet for at nye grupper skal få kunnskap om hvordan systemet fungerer og oppfylle nødvendige forutsetninger for at dette skal kunne videreføres. Videre vil bærekraften til systemet også være avhengig av tilstrekkelig rekruttering til det frivillige arbeidet som kreves. Mange av hyttene som drives av DNT Ringerike har for eksempel koiesjefer som er pensjonister og videreføring av vedlikeholdsarbeid og tilsyn krever etter hvert at yngre krefter overtar.
Deling av hytter slik det gjøres gjennom DNT-systemet kan ha vesentlige positive klimaeffekter, men det er avhengig av hvordan det tilrettelegges for bruk og forbruksprofilen til de som bruker hyttene. Her er noen momenter som vil påvirke klimafotavtrykket til DNT-hytter:
- Hvordan man reiser til DNT-hytter har betydning for klimafotavtrykket. Større tilrettelegging for grønne transportløsninger til DNT-hytter er viktig for å få ned utslippene.
- Hytter som er nærmere der man bor er bedre å benytte enn hytter langt unna på grunn av klimautslipp ved reiser. Tilrettelegging for kortreiste hytteturer blir dermed viktig.
- Hytter som brukes av mange gir selvsagt mindre klimafotavtrykk enn når hver enkelt familie eier sin egen hytte. Det er derfor viktig at bruk av DNT-hytter kommer istedenfor, ikke i tillegg til eie av egen hytte for å få et positivt klimafotavtrykk. Vi ser imidlertid og i motsetning til hva vi hadde forventet, at mange av våre informanter har egen hytte.
- Dersom bruk av DNT-hytter og turer til hyttene erstatter turer med fly til utlandet vil DNT-tilbudet kunne være et viktig bidrag til å redusere utslipp fra nordmenns fritidsreiser.
Mat og deling i andelslandbruk
De senere årene har det kommet stadig flere andelslandbruk i Norge. I et andelslandbruk kjøper man en andel av gårdens matproduksjon til en fast pris. Den som driver gården, enten bonde eller styrer, mottar en fast lønn uansett om avlingen er god eller dårlig. Andelshaverne er dermed med på å dele risikoen ved dyrking av mat. I tillegg er det vanlig at andelshavere bidrar med dugnadsarbeid, og dermed tar aktivt del i selve produksjon og høsting av maten. Litteraturen viser at andelsgårder kan være med å endre folks matvaner på en positiv måte ved at de spiser mer grønnsaker og blir mer bevisst på mat som ressurs (Vasquez m.fl, 2017). I tillegg kan andelsgårder være med på å styrke folks opplevelse av nærhet til naturen og til samhold og dermed påvirke hvordan de tar etiske valg (Van Kraalingen, 2019) samt være en plattform hvor forbrukere blir mer engasjert i politiske prosesser rundt matproduksjon (Cox et al. 2016).
Andelsgårder styres og organiseres på forskjellige måter. Denne case-studien ser på gårdene Øverland i Bærum kommune og Virgenes gård ved Larvik i Vestfold, fordi de presenterer to ulike modeller, henholdsvis brukerstyrt og bondestyrt virksomhet. Begge gårdene er også blant de første og mest veletablerte andelsgårdene i Norge.
Øverland er brukerstyrt, og det er ansatt en daglig leder og fulltidsgartner, samt tre gartnere på timesbasis. Her dyrkes det grønnsaker, urter, bær og nøtter samt honningproduksjon. Det er ansatt en daglig leder og en gartner på fulltid, i tillegg til tre gartnere på timebasis. Jorda leies av Norges Vel. På Øverland har også andelshaverne organisert seg i grupper som har spesielt ansvar for deler av driften som f.eks. bielag, urtelag osv. Andelshaverne på Øverland må selv høste maten sin, og får ukentlige oppdateringer på hva de kan høste.
Virgenes gård er bondestyrt og har gått i arv i flere generasjoner. Her er det grønnsaksdyrking og oppdrett av økologisk og frittgående gris, storfe, samt høns og eggproduksjon. Bonden har ansatt en fast gartner, i tillegg er det flere unge fra utlandet som jobber frivillig på gården for å lære. Andelshaverne kan høste selv, men Virgenes har også en dropordning hvor maten kan hentes på bestemte steder i Larvik, Skien og Oslo. Virgenes gir også andelshavere muligheten til å betale ekstra for å ikke ha dugnadsplikt, noe flere av andelshaverne i Oslo benytter seg av.
I case-studien intervjuet vi 9 nye andelshavere ved Øverland og 15 nye andelshavere ved Virgenes våren 2018 for å høre om deres motivasjoner, matvaner og holdninger til miljø og klima. De fleste andelshaverne ble intervjuet igjen våren 2019 for å høre hvordan de synes en sesong som andelshavere hadde vært, og om de hadde endret noen av sine vaner i en mer miljøvennlig retning. I tillegg har vi intervjuet både bonde og styrer på begge gårdene, samt en av gartnerne.
Vi ser at det er ganske stor ulikhet i hvem som blir andelshavere i forhold til alder, yrke og økonomisk status blant de vi intervjuet. Flere hadde stått på venteliste i 3 år for å få en plass på akkurat disse gårdene, men noen sluttet etter en sesong fordi kravene og forventningene til involvering oppleves krevende over tid. Alle vi intervjuet var motivert til å bli andelshavere for å bruke sin forbrukermakt til å påvirke norsk matproduksjon i en bærekraftig retning. Likevel la de forskjellig forståelse av bærekraft til grunn; noen var opptatt av økologisk matproduksjon og dyrevelferd, mens andre var også opptatt av solidaritet med norske bønder, og ønsket en verdikjede som var mindre dominert av mål om profitt og få store aktører. Flere har et forhold eller tilknytning til området for gården eller jordbruk generelt. Noen har vokst opp på gård i andre deler av landet, eller har en tilhørighet til området gårdene ligger i. Mange var også opptatt av mat som helse, matkvalitet.
To punkt som går igjen hos mange, er omsorg for neste generasjon ved å kunne spise sunn mat, og det pedagogiske elementet ved å se hvor og hvordan mat produseres.
Selv om de vi intervjuet allerede var sterkt motivert av å bruke sin forbrukermakt til å påvirke matproduksjon og/eller var spesielt interessert i mat så påvirket også erfaringen med å være andelshaver deres valg i hverdagen. Et funn som også går igjen hos de fleste, var at det å være andelshaver har vært med å endre hva de spiser og hvordan de planlegger måltider. De fleste kjøper mindre mat i butikkene, og de spiser mer sesongbasert mat med et større innslag av varierte grønnsaker enn før. Maten som produseres ved en andelsgård varierer etter sesong, og det er mer ‘kålrot enn avokado’. Flere verdsetter nettopp det å spise kortreist og sesongvariert mat og opplever at et å være andelshaver ga mulighet til å leve og spise i pakt med egne «grønne» verdier. Noen av de intervjuede har også gjort større endringer i denne prosessen, som å bli vegetarianere, reise med tog framfor fly, og de har utviklet en større bevissthet knyttet til mat, avfall og klimautslipp fra matproduksjon og transport av mat.
Når det gjelder utslippseffekter, ble individuell transport til andelsgården sammenlignet med organisert mattransport til dagligvarebutikker. Andelshavernes transport til gårdene i private kjøretøy kan gi betydelig høyere CO2 utslipp enn vanlig handling av mat i butikk. Virgenes sin modell med drop-punkt gir mindre CO2 utslipp enn Øverland sin modell med henting av varene på gården, siden sentralisert transport er mer effektivt. Studien har også sett på effekten av det å endre diett. Drøvtyggere som storfe og sau er en betydelig kilde til klimagass utslipp, særlig metan men også CO2 og lystgass. Andelshavere som erstatter en del av kjøttkonsumet med grønnsaker eller blir vegetarianere kan senke sitt karbonavtrykk mye. Klimaeffekter av produksjonsmetodene som blir brukt i de to andelslagene, ble ikke vurdert i dette casestudiet.
Bildeling i Buskerud fylkeskommune
Bildeling er en ordning som har hatt en rask vekst de siste årene, og en nyere studie anslår at det er over 200 000 registrerte bildelere i Norge (George og Julsrud, 2018). Bildeling anses å ha et betydelig potensial for å redusere den samlede bilbruken, og det kan også bidra til at overgangen til biler med klimavennlig drivstoff kan gå raskere. Det finnes i dag ulike typer bildelingsordning, men en av de som har fått forholdsvis lite oppmerksomhet er ordninger rettet mot reiser som gjøres i arbeidstiden. Ettersom denne typen reiser utgjør en betydelig del av de daglige reisene i byområder, og det aller meste gjøres med bil (Engebretsen, 2006), er det av interesse å undersøke ordninger som kan gjøre disse reisene mer effektive og miljøvennlige.
I dette caset har vi studert innføring av bildeling i Buskerud fylkeskommune der mange av de ansatte har mye møtevirksomhet utenfor hovedarbeidsplassen. Det ble også gjort studier av Vestaksen Eiendomsutvikling som har etablert bildeling som en del av sitt boligkonsept. Ordningen er basert på at kjøpere av leiligheter får tilgang til delebil(er) parkert i husets kjeller og/eller i umiddelbar nærhet. Medlemskap i Hertz bilpool er en del av husleien. Prosjektet fulgte to sameier som har dette tilbudet; et i Mjøndalen i Nedre Eiker og et sentralt i Drammen. På grunn av lav oppslutning og vanskelig tilgang på data, ble det besluttet å ikke følge opp disse videre.
Buskerud fylkeskommune etablert i 2018 en bildelingsordning i samarbeid med Hertz bilpool, der seks biler ble gjort tilgjengelig ved fylkeshuset i Drammen og en bil ved en videregående skole i distriktet. Det var også planlagt at ordningen skulle utvides til flere videregående skoler når nok brukere meldte interesse ved å registrere seg. Bilparken bestod av både elektriske og etter hvert hybride kjøretøy som kunne bookes av de ansatte ved hjelp av en applikasjon tilknyttet det digitale kalendersystemet.
Hensikten med ordningen var at de ansatte ved fylkeshuset og skolen kunne benytte disse bilene til sine reiser i arbeidstiden, i steder for egne biler. Etter arbeidstid inngår bilene i Hertz sin bilpool for bildeling, hvor ansatte og andre kan få tilgang til delebiler. De ansatte ble oppfordret til å bruke delebilene på arbeidsreisene, men det ble ikke gitt noe formelt pålegg om dette. En avgift på parkeringsplasser og El-billading ved fylkeshuset ble imidlertid iverksatt, blant annet for å motivere til mindre bruk av privatbil til og fra jobb.
I løpet av prosjektperioden ble det intervjuet 21 personer, både før og etter implementering av ordningen. Et hovedfunn var at bilene hos fylkeskommunen etter en tid ble brukt aktivt i arbeidstiden, og spesielt ved visse avdelinger. Kombinasjonen av elektriske og hybride biler gjorde det mulig å erstatte de fleste reisene. Det var imidlertid ikke en fullstendig implementering og mange fortsatte å bruke egne biler på arbeidsreisene. På den videregående skolen var bruken av bildelingsordningen svært begrenset. Bruken av bilene utenfor arbeidstid, inkludert Hertz sine øvrige biler i området, var også svært begrenset.
En viktig pådriver for bruk av bildelingen ved fylkeshuset var knyttet til at dette ga enklere organisering av reisene gjennom bookingsystemet, og at det ikke lenger ble nødvendig med utfylling av skjemaer for å refusjon av reiseutgifter. Det var også en motivasjon for flere at det ga reduserte kostnader ved bruk av egen bil og mindre belastning på denne. Bruk av biler i poolen medførte imidlertid også utilsiktede fordeler ved at omfanget av samkjøring blant kollegaer økte, noe som ga færre reiser og mer tid til uformelle samtaler. Flere endret også reisevanene til og fra jobben fra privat bilkjøring til offentlig transport eller sykkel, siden ansatte ikke lenger hadde behov for egen bil i arbeidet.
Hovedårsaken til at ordningen ikke ble mye benyttet ved den videregående skolen var at antallet biler var lavt, noe som gjorde tilgangen begrenset og usikker. Samtidig oppfattet mange at tilbudet i liten grad hadde blitt kommunisert ut til potensielle brukere. Det var derfor vanskelig å rekruttere brukere til å registrere seg, noe som gjorde at bildeleordningen ikke ble utvidet til fler videregående skoler. Det var også i liten grad noen spredningseffekt mellom arbeid og hjem; delebilene ved fylkeshuset og ellers i byen ble i lite benyttet utenfor arbeidstid. Hovedårsakene var at ordningen ble oppfattet som dyr og komplisert, og at behovet for å eie egen bil ble ansett som nødvendig for å gjennomføre husholdningenes daglige rutiner. Flere mente likevel at erfaringene med de elektriske bilene hadde vært positiv og at det hadde blitt mer sannsynlig at de kom til å kjøpe denne typen biler senere.
I sum viser case-studien at det er mulig å erstatte bruk av private biler i arbeidet med en park av miljøvennlige delte biler i en offentlig virksomhet med mye reiser. En kombinasjon av biler med kortere og lengre rekkevidde dekker behovene for de aller fleste. Ordningen kan antas å ha en effekt for å redusere klimautslippene fra arbeidsreiser, men en bred oppslutning er avhengig at dette gjøres attraktivt, kostnadseffektivt og enkelt tilgjengelig.
Flere studier har forsøkt å kvantifisere miljø- og klimagevinstene av deling, spesielt bildeling, men samhandlingene som fører til endringer i klimagassutslipp er komplekse og ikke helt enkelt å regne ut. (Frenken og Schor, 2017). Positiv effekt er funnet for de fleste husholdninger som melder seg inn i bildelingsordninger. Økningen i utslippene ved å få tilgang til biler er liten, mens reduksjonen i utslipp ved å kvitte seg med kjøretøyet og kjøre mindre, er større. (Martin og Shaheen, 2011)
Deling av bil kan føre til betydelige reduksjoner i utslipp som følger av reduserte produksjonsutslipp ettersom bilene benyttes mer, og det totale antallet biler i den nasjonale flåten kan reduseres. Bruk av bildeling fører i de fleste tilfeller til færre bilturer og en større andel av reisene gjøres ved mer klimavennlige alternativ; sykkel, gange og kollektivtransport (Chen et al 2016). En større andel av de delte bilene er også elektriske og dette gir lavere langdistanseutslipp i forhold til bruk av bensin og dieseldrevne kjøretøy.