CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
illustrasjon av daniel nordland gode.nyheter@gmail.com

illustrasjon av daniel nordland gode.nyheter@gmail.com

Tre grep som kan kutte klimagassutslipp i kommunene

Nyheter - Nytt fra CICERO

Publisert 25.04.2018

Hva er det egentlig som må ligge til grunn for at en kommune skal lykkes i omstillingen. CICERO har sammen med Vestlandsforskning og Civitas på oppdrag fra Miljødirektoratet sett på potensial og barrierer for lokale klimatiltak. 

-I denne rapporten har vi lagt til grunn at Norge fram mot 2050 må redusere sine klimagassutslipp med 80-90% for å bli et såkalt lavutslippssamfunn. Skal Norge klare disse utslippsmålene vil det kreve at vi både får ned det relative utslippet per enhet (for eksempel per kjørte kilometer), og at vi reduserer omfanget av utslippsintensive aktiviteter der full erstatning med energinøytrale energikilder ikke er mulig. Dette innebærer omstilling, sier forskningleder med CICERO, Hege Westskog som har ledet arbeidet med rapporten.

Rapporten viser at kommunene kan ha en vesentlig rolle å spille i et arbeid med omstilling til lavutslippssamfunnet. De kan utløse mange tiltak gjennom virkemidlene de har til rådighet.

Den peker blant annet på tre grep kommunene kan ta for å styrke klimaarbeidet:

  • Fra ildsjeler til rutiner: Klimaarbeidet må være integrert i kommunens rutiner og systemer, slik at det ikke er avhengig av enkeltpersoner og "ildsjeler".
  • Både direkte og indirekte utslipp: Kommunene har potensial til å påvirke både direkte utslipp som skjer lokalt, og indirekte utslipp fra varer og tjenester hvor utslippet skjer andre steder.
  • Fra tjenesteleverandør til samfunnsaktør: Kommunen må i større grad ta i bruk sin rolle som samfunnsaktør som legger til rette for at andre kan bidra i klimaarbeidet. Lokale nettverk og klimasamarbeid som kommunen setter i gang, kan ha store ringvirkninger.

Hvilke tiltak kan kommunene bidra til å utløse

-Det å redusere dagens norske utslipp med 80-90 % de neste 30 årene er en stor utfordring – ikke minst sett i lys av at norske innenlandske utslipp av klimagasser har vært mer eller mindre stabile de siste 30 årene, selv om vi har hatt en aktiv klimapolitikk i nesten hele denne perioden, sier Westskog.

Rollen som samfunnsaktør innebærer at kommunene igangsetter prosesser i lokalsamfunnet for omstilling av næringsliv og endring av husholdningenes forbruk i retning av «nullutslipp», og generelt er i dialog med lokale aktører for å gjennomføre gode ideer til lokal omstilling.

-For at kommunene skal kunne bidra aktivt til å nå målet om et lavutslippssamfunn innen 2050 er det avgjørende at kommunene i enda sterkere grad enn i dag benytter sin rolle som samfunnsaktør, i tillegg til at kommunene må «feie for egen dør» ved å redusere utslipp som kommunene direkte kan påvirke (utslipp fra egen virksomhet og tjenesteproduksjon), fortsetter Westskog.

Hvilke utslippsreduserende tiltak det blir aktuelt for en kommune å fokusere på kan blant annet påvirkes av den inngangen som velges for utslippsberegning. Det er i hovedsak to ulike innganger

1) Produksjonsbasert og 2) Forbruksbasert. Begge prinsipper kan avgrenses geografisk, per kommune, per virksomhet, per husholdning og/eller per person.

-En produksjonsbasert inngang for utslippsberegninger er helt sentralt for en kommune når det gjelder å regulere virksomhet som gir direkte utslipp av klimagasser innenfor kommunens grenser, dvs. forbrenning av brensler til oppvarming/kjøling av bygg og forbrenning av drivstoff i kjøretøyer og arbeidsmaskiner, sier Westskog.

Noe forenklet kan man si at en produksjonsbasert inngang for utslippsberegning vil vise utslipp fra følgende fire hovedgrupper av aktiviteter som vil være aktuelle for kommunen å rette sitt klimaarbeid mot:

  • Veitrafikk (gods- og persontransport, privat, offentlig og bedrifter)
  • Oppvarming med olje og gass (private bedrifter, kommunale bygg, private husstander)
  • Jordbruksproduksjon
  • Avfall, vann og avløp

-Legger man i tillegg en forbruksbasert inngang til grunn, vil ytterligere tiltak kunne være relevante på lokalt nivå, og klimaarbeidet kan knyttes til metaforen ‘de tre store B-ene’ Biff, Bil og Bolig, fortsetter Westskog.

  • Hva vi spiser (eks redusere forbruk av rødt kjøtt, øke forbruket av fisk og grønnsaker)
  • Hvordan og hvor mye vi reiser (eks redusere bilbruk og flyreiser)
  • Hvordan vi bor (eks størrelsen på boligen, materialvalg og energiforbruket)

Flere kommuner har utviklet sin klimapolitikk også med tiltak som retter seg inn mot forbruksendringer der utslippsreduksjonene som følger av gjennomførte tiltak, faller utenfor Miljødirektoratets /SSBs klimagassregnskap for kommuner. Skal kommunene gjøre en mer omfattende satsing på en forbruksinnrettet klimapolitikk er det trolig nødvendig med et tettere samarbeid mellom stat og kommune om hvordan en slik politikk skal utformes.

Hva er potensialet for utslippsreduksjoner ved gjennomføring av lokale tiltak?

Ved vurdering av potensiale har vi skilt mellom det å bedre utnytte et allerede tilgjengelig handlingsrom, og det å utvide handlingsrommet. Den produksjonsbaserte tilnærmingen handler i stor grad om det første, mens den forbruksbaserte inngangen i stor grad handler om å utvide handlingsrommet. Hvor stort det kommunale handlingsrommet kan eller bør være av de samlede nasjonale utslippene, enten disse defineres ut fra produksjon eller forbruk, er både et politisk og faglig spørsmål.

Illustrasjon av Daniel Nordland gode.nyheter@gmail.com

Hvilke barrierer hindrer at reduksjonspotensialet utløses?

Kommunene står overfor flere hindringer i sitt arbeid med lokale klimatiltak og omstilling til et lavutslippssamfunn.

Rapporten viser at barrierene både kan være av praktisk, politisk og verdimessig art. Følgende barrierer som mest sentrale å gripe fatt i:

- Mange kommuner mangler strukturer for arbeidet med klima. Arbeidet er ikke institusjonalisert i form av praksis, rutiner og vaner på området. Arbeidet har i mange tilfeller heller ikke tilstrekkelig legitimitet blant kommunens politikere eller i lokalsamfunnet, til at en grunnleggende satsing på omstilling blir prioritert.

- Mange kommuner mangler ressurser; både finansielle og menneskelige (i form av kapasitet og kunnskap) til å institusjonalisere og gjennomføre en offensiv klimapolitikk.

- Mange kommuner sliter med å prioritere arbeidet med klimaomstilling i en hverdag med mange andre lovpålagte krav. Det etterlyses klarere signaler, veiledning og dialog med regionalt og nasjonalt nivå samt at staten koordinerer sin egen aktivitet og innsats på området (for eksempel innenfor landbrukssektoren).

Kommunene etterlyser også gode eksempler på hva som er effektive tiltak for å få ned utslippet, samt verktøy for å måle resultater forankret i sin lokale kontekst.

Hva bør endres for at kommunene skal bidra til å utløse et større potensial enn det som skjer i dag?

Vi ser klare indikasjoner på at klima må prioriteres lokalt, regionalt og nasjonalt for å få utløst det potensialet lokal klimapolitikk har for å redusere klimagassutslipp, sier Westskog.

Det betyr med bakgrunn i våre funn at:

1. Det må avsettes tilstrekkelig med ressurser fra nasjonalt nivå til å bedre kapasiteten i kommunen til arbeidet med klimaomstilling, både når det gjelder kunnskapsutvikling/skolering, og finansielt.

2. Kommuner som har en tydelig og vedvarende struktur på sitt arbeid med miljø- og klimarelaterte spørsmål, har i større grad suksess i arbeidet. Institusjonalisering av klimaomstillingsarbeidet er avgjørende for at arbeidet skal lykkes.

3. Klimaproblemet kan karakteriseres som et gjenstridig problem. Slike problemer er ofte sektoroverskridende og beheftet med stor grad av usikkerhet når det gjelder hvordan de skal løses. Det er derfor viktig at det er mulig å endre kurs og foreta omprioriteringer dersom satsinger for å redusere klimagassutslipp ikke oppnår ønskede resultater.

4. Fleksibel samforvaltning innebærer en dialogbasert forvaltning hvor praksis, planer og strategier kan endres med ny kunnskap fra ulike aktører. Forvaltningen av et gjenstridig problem som klimaproblemet kan i større grad kreve en slik forvaltningstradisjon. Konkret vil dette kunne innebære at nasjonalt, regionalt og lokalt nivå har en løpende dialog om satsinger og utforming av lokal klimapolitikk og er villig til å endre disse ved ny kunnskap.

5. I flere studier påpekes betydningen av at staten går foran i sin klimapolitikk som et godt eksempel. Dette krever samordning av statlige sektorer som helse, samferdsel og miljø for eksempel ved statlige lokaliseringer. En sterk satsing på grønn omstilling nasjonalt vil naturlig nok skape en større interesse for å satse lokalt.

6. Det er også viktig at det utvikles verktøy som gjør at de kan måle effekter av de tiltakene som settes i verk. I dag er det ikke tilstrekkelige data hverken for produksjonsbaserte eller forbruksbaserte utslippsberegninger på lokalt nivå.

Les hele rapporten her