CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
Klimafinans Lokale løsninger Energi Kina Internasjonal klimapolitikk Arktis Mat og skog
Det modale hjelpeverbet «shall» er brukt hele 117 ganger i Parisavtalen. Hva sier det om den potensielle gjennomslagskraften til avtalen? En ny fagbok prøver å gi svar.

Det modale hjelpeverbet «shall» er brukt hele 117 ganger i Parisavtalen. Hva sier det om den potensielle gjennomslagskraften til avtalen? En ny fagbok prøver å gi svar.

Thou Shalt Not Kill (the Planet)

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 25.07.2017

I en ny bok har språkforsker Kjersti Fløttum med kolleger nærlest Parisavtalen og utforsket metaforene vi bruker om klima. Forfatterne hevder at klimasaken nå har større potensial som idé enn som fysisk fenomen. Derfor er det en utfordring at tekstene som evner å sette klima på dagsorden ennå er tunge og tekniske.

 

Every discourse, even a poetic or oracular sentence, carries with it a system of rules for producing analogous things and thus an outline of methodology.

jacques derrida

Nordmenn har en vag vilje til å redde kloden, viser en studie av Kjersti Fløttum, professor i lingvistikk ved Universitetet i Bergen. Men før vi nordmenn bretter opp ermene, vil vi helst ha en sterk leder som viser vei.

Og før denne uspesifiserte lederen staker ut retningen for oss, bør vedkommende vite hva språk og språklige virkemidler har med klima å gjøre, skriver Fløttum i en ny bok hun er redaktør for.

Ikke nok med tall og fakta

Hvorfor er sammenhengen mellom ord og klimasaken viktig?

Jo, skriver professoren i innledningen til boken, fordi språket ikke reflekterer fakta om klimasaken på en uskyldig måte. Ordene vi bruker og historiene vi forteller om klima produserer også virkeligheten. Språket påvirker altså holdningene og oppførselen vår og kan skape nye virkeligheter.

Med andre ord: Dersom målet til politikere og andre samfunnsengasjerte er å lytte til ulike stemmer som hver på sitt vis snakker om klima for dernest å motivere folk til en «grønnere oppførsel», så trenger vi mer enn statistikk og modeller.

Skal vi redde naturen, må vi også forstå kulturen.

Denne innsikten fikk Fløttum og kolleger til å legge «kulturen» under lupen i et forskningsprosjekt de kalte LINGCLIM (se video over). Mellom 2013 og 2016 studerte forskerne klimadebattens språkbruk og tolkninger. Prosjektet analyserte fortellinger i klimavitenskapelige rapporter, politiske dokumenter, bedrifters årsrapporter, blogger, avisartikler, kronikker og (fag)debatter.

Nå har forskerne samlet noen sentrale artikler fra LINGCLIM i boken The Role of Language in the Climate Change Debate som nylig ble utgitt på Routledge. Forfatternes mål med boken, som de også innfrir, er å vise hvilken kraft språket har, både på ord- og tekstnivå, og at vi ikke kommer utenom lingvistiske analyser dersom vi ønsker å forstå bredden av klimasaken og klimadebattene.

Parisavtalen under forstørrelsesglasset

Ikke overraskende er flere av kapitlene viet den siste hovedrapporten fra FNs klimapanel (lansert i prosjektperioden) og Parisavtalen som ble vedtatt i 2015, enten som analyser av primærtekstene eller som analyser av medieoppslag om disse primærtekstene eller prosessen rundt dem.

I kapittel 8, for eksempel, undersøkes representasjoner av vitenskapelige funn og retorisk tone i selve avtaleteksten i Parisavtalen. Her har Fløttum gått sammen med Helge Drange, havforsker ved Bjerknessenteret. De to spør: Kan disse 11 sidene som utgjør avtaleteksten i Parisavtalen leses og brukes som politiske retningslinjer for de 195 (snart 194) medlemslandene? Har avtalen et potensial som katalysator for handling? Svaret deres er et slags tja; de tror en fortsatt optimistisk tone kan sørge for videre oppdrift.

Før de avgir dette svaret, poengterer Fløttum og Drange tre vesentlige kvaliteter ved Parisavtalen. Først: Teksten sier veldig lite om selve klimaforskningen. Det vitenskapelige grunnlaget for klimaforhandlingene er bare implisitt tilstede i fraser som «i henhold til best tilgjengelig kunnskap» og så videre. Den eneste direkte referansen til forskningen og det fysiske faktagrunnlaget går via temperaturmålet som i 2015 ble strammet inn fra to grader til «godt under to grader».

En annen unnfallenhet er sjanger. Hvilken tekstsjanger er egentlig Parisavtalen? spør de to. Den er ikke et lovdokument, hevder de, i og med at den ikke er bindende på alle områder (et moment ikke alle klimaforskere er helt enig i). Den er en slags selvinstruksjon, konkluderer Fløttum og Drange: Teksten henvender seg til alle landene som har tilsluttet seg avtalen, samtidig som den er skrevet av de samme aktørene.

Kommanderende, men positiv

For det tredje er tonen i teksten noe tvetydig, mener forfatterne. Den er kommanderende, men positiv. Det modale hjelpeverbet «shall» er brukt hele 117 ganger, mens «should» er brukt 25, «may» 19 og «will» kun seks ganger. Hjelpeverbet «must» – som viser til et krystallklart ansvar – er helt fraværende. Andre tydelige ord som «urgency» og «reduce» er brukt henholdsvis to og tre ganger, og særlig synes Fløttum og Drange at hastverksdimensjonen er sterkt underkommunisert.

«Shall» er for så vidt et myndig hjelpeverb, skriver de, men når forskerne ser på hvilke ord hjelpeverbet opptrer sammen med – «utøve», «ta i betraktning», «notere seg», «erklære» etc. – så er ikke dette ord forbundet med handling, men snarere med gode intensjoner og byråkratisk kompleksitet som undergraver kraften «shall» kunne hatt.

Fløttum og Drange merker seg også at mennesker, i likhet med vitenskapelige funn, nesten er fraværende i Parisavtale-teksten. I innledningen er menneskerettigheter riktignok nevnt og da sammen med en oppramsing av de som er antatt å trenge ekstra beskyttelse, så som barn, flyktninger og mennesker med nedsatt funksjonsevne, men senere nevnes «folk» kun tre ganger og, underlig nok, «kjønns-responderende» én gang.

Krig. Sykdom. Reise.

Stadig flere forskere hevder nå at debatten om klimasaken handler om verdier, kultur og ideologi vel så mye som vitenskap, inkludert forfatterne av denne boken. I kapittel 5 studerer Dimitrinka Asanova og Nelya Koteyko rådende klimametaforer i kronikker og lederartikler i kvalitetsavisene på nett; theguardian.com (Storbritannia), NYTimes.com (USA) og Sueddeutsche.de (Tyskland).

Den tyske nettavisen bruker sykdomsmetaforer for å kommunisere alvoret i klimasaken, og framstiller gjerne jorden som en pasient som har fått stilt en alvorlig diagnose, men som ikke blir behandlet med riktig medisin og terapi ennå. Britene, de gamle koloniherrene, er mer opptatt av krigsmetaforer som klimatrussel, kamp, tropper og bekjempelse. I USA er reisen den mest brukte metaforen; amerikanerne er opptatt av å komme i gang, bevege seg, ta steget, stake ut kursen etc.

Asanova og Koteyko peker på det åpenbare med disse metaforene: at de er tett knyttet sammen med nasjonal kontekst, kultur og øvrig politisk identitet. Tyskerne er for eksempel forsiktige med å bruke krigsmetaforer med mindre de snakker om en faktisk krig. Å skreddersy klimabudskapet, skriver forskerne, kan maksimere sakens appell og gjennomslagskraft, men også risikere at saken blir tolket som «politics-as-usual».

Reisemetaforen er, i motsetning til krigsmetaforen, brukbar på tvers av nasjonale grenser og blir også brukt i alle tre landene. Fordelen med denne metaforen er at den er prosessorientert og dermed ikke så truende eller lukkende som de to andre. Reisemetaforen baserer seg på en logikk om at det er viktigere å komme i gang enn å vise til en konkret endestasjon. Men på den måten kan den også bli sin egen verste fiende, påpeker forfatterne, den kan ende med å forsterke «business-as-usual» heller enn å motivere til nødvendige tiltak.

Eventyr-modellen

I kapittel 4 kombinerer forfatterne klassisk narrativ teori, kulturteori og lingvistisk analyse for å se på hvordan språk og fortellinger påvirker holdningene våre. Kapittelet er viet nordmenn, men bruker en lignende studie gjort i USA som referanse. Forskerne har spurt: I hvilken grad overbeviser figurene i en klimafortelling (heltene og skurkene) oss om risiko og dermed villigheten til å gjøre noe?

Forutsetninger i denne studien er at store, arketypiske fortellinger nærmest bor i genene våre og er avgjørende for hvor plausibel vi synes en historie er. Michael D. Jones, som har ført brorparten av dette kapittelet i pennen, viser hvor like klimafortellingene i USA og Norge er i form, og hvor like de er mytologiske tekster som Aesops fabler og folkeeventyrene, for eksempel.

I klimafortellingene, som i eventyrene, har du helter og skurker. Helten kan være klimaverner eller klimaskeptiker, men uansett er det helten som påvirker leseren mest effektivt. Videre er plottet konfliktdrevet: Et problem oppstår og må løses. Kanskje avsluttes historien med en moral, en «take-home-message». Avhengig av helten, kan budskapet være at vi bare kan kjøre på som før, for naturlige svingninger i klima kan vi gjøre lite med, eller motsatt, at vi må gjøre noe nå, for menneskelig aktivitet er hoveddriveren av klimaendringer.

Interessant nok konkluderer forfatterne med at i norske klimafortellinger er det verdensbildet vårt, ikke helten i fortellingen, som har størst effekt på viljen vår til å gjøre noe. I USA er det motsatt.

Kapittel 6 sammenligner konseptuelle metaforer brukt av store næringslivsaktører, nærmere bestemt amerikanske ExxonMobil og australske BHB Billiton. I bokens siste kapittel argumenterer Andrew Salway overbevisende for hvorfor språkviterne blant klimaforskerne i større grad bør bruke datadrevne metoder for å analysere tekst.

Hva med folkespråket om klima?

Klimapolyfonien vokser, også i sosiale medier som Salway understreker. Mikroblogger som Twitter og mer tradisjonelle blogger som Medium.com er så visst viktige, og aktiviteten i sterk oppsving. For å få en viss oversikt over debatten, må forskerne i større grad ta i bruk automatiserte tekstanalyseteknikker.

Avslutningsvis: Én bok eller ett forskningsprosjekt kan ikke gjøre alt, samtidig, men det forundrer meg at forskerne ikke har inkludert populærvitenskapelige tekster som er mer tilgjengelige enn stammespråkbaserte kronikker, tekniske tekster som Klimapanelets femte hovedrapport og FN-landenes uttalelser i klimaforhandlingene. Her mener forskerne den viktigste delen av klimadebatten foregår, den som modner oss for klimatiltak.

Men hadde det ikke også vært interessant og relevant å vite hva yngre mennesker snakker om når de snakker om klima? Hvordan ser klimadebatten ut på Instagram, Youtube, Facebook og Snapchat? De siste årene har det også kommet ut mange klimafaktabøker for barn og unge. Hva formidler de? Og hva med skjønnlitterære tekster? «Cli-fi» er i ferd med å bli en egen sjanger under science fiction-paraplyen både i skrift og på film. Ifølge Norsk Mediebarometer holder nordmenns boklesevaner seg stabilt, og mens TV-tittingen avtar, så øker bruken av videomedier. Hvilke klimahistorier finnes i de mest populære seriene på HBO og Netflix?

Fløttum og kolleger lykkes godt i å vise hvilken avgjørende rolle språket spiller i sentrale vitenskapelige, politiske og journalistiske tekster. Likevel: Ennå er det mange ustuderte klimafortellinger der ute, fortellinger som er mer tilgjengelige og mer relevante for folk flest enn rapporter fra klimaforskere, klimaforhandlere og klimajournalister.

Nå har forskerne sett på fagspråket i klimafortellingene, neste gang ser de kanskje på folkespråket?

Boken er 170 sider lang og har ni kapitler i tillegg til et forord av professor Mike Hulme fra King’s College i London.