CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
Klimafinans Lokale løsninger Energi Kina Internasjonal klimapolitikk Arktis Mat og skog
dersom sykdommen er menneskeskapte klimaendringer, hva kan så medisinen være? spør arild underdal i denne artikkelen.

dersom sykdommen er menneskeskapte klimaendringer, hva kan så medisinen være? spør arild underdal i denne artikkelen.

Klimapolitikk i «menneskehetens tidsalder»

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 10.08.2017

Menneskers påvirkning av jordens klimasystem framstår i dag som en av de mest krevende styringsutfordringer vi og våre etterkommere står overfor. Hvordan snur vi slike tunge trender? 

I løpet av få tiår har menneskelig virksomhet fått et omfang og en innretning som flere ledende forskere mener gjør den «equal to some of the great forces of nature».

Nobelprisvinner Paul Crutzen skrev for snart 20 år siden at vi allerede befinner oss i overgangen til en ny geologisk epoke – the Anthropocene - menneskehetens tidsalder. Om den vet vi lite, men en rimelig antakelse er at den vil kreve mer langsiktig styring basert på en mer helhetlig forståelse av og en dypere respekt for «naturen» som livsgrunnlag.

Det vi trygt kan si er at mye har skjedd på kort tid.

Da jeg ble født (i 1946) var verdens samlede befolkning ca. 2,4 mrd. Nå, 71 år senere, er befolkningstallet mer enn tredoblet (ca. 7,5 mrd.). Gjennomsnittlig materiell velstand, målt som brutto nasjonalprodukt per innbygger, ligger nå minst seks ganger så høyt som nivået i 1946. Den teknologiske utviklingen har åpnet helt nye muligheter på mange områder, fra medisinsk diagnostikk og behandling til produksjon av billig solenergi i stor skala.

Viktige trekk ved menneskelig aktivitet er «i utakt med» viktige egenskaper ved det globale klimasystemet.

arild underdal

Forskere pekte for mer enn 40 år siden på nettopp disse tre faktorene – befolkningens størrelse (P), velstandsnivå (A) og teknologisk utviklingsnivå (T) – som avgjørende for menneskehetens «fotavtrykk» (I) på jorden. I deres formel, den såkalte IPAT-formelen,  er forholdet mellom de tre faktorene multiplikativt (I=PxAxT). Det betyr at betydningen av hver enkelt faktor avhenger av nivået på de to andre faktorene.

Likevel, det er ikke tale om en unntaksfri «jernlov»; noen land – blant disse flere EU-medlemmer – kombinerer i dag befolknings- og velstandsvekst med moderat nedgang i egne utslipp. Men ser vi på utviklingen av CO2-utslipp for verden under ett over de siste par tiårene, finner vi et tilnærmet perfekt samsvar mellom den vekstkurven formelen tegner opp og økningen i faktiske utslipp (svimlende .98*** for perioden 1990-2013).
 

En krevende omstilling

Avstanden mellom FNs klimapanels (IPCCs) rådgivende vurderinger og veksten i utslipp fra menneskelig virksomhet har økt i årene som er gått siden FNs første klimakonferanse (1992). Dess større avstanden blir, jo mer krevende blir det å nå de målene som klimakonferansene stiller opp. For å forstå hva som gjør denne omstillingen så krevende, kan det være nyttig å tenke gjennom hvordan viktige trekk ved menneskelig aktivitet er «i utakt med» viktige egenskaper ved det globale klimasystemet.

En første observasjon er at menneskelig påvirkning av klimasystemet som regel tar form av utilsiktede bivirkninger av virksomhet som ellers i utgangspunktet ansees som legitim, bl.a. produksjon og distribusjon av varer og tjenester. For klimasystemet har skillet mellom tilsiktet og utilsiktet ingen betydning, men for dem som er engasjert i virksomhet som forårsaker utslipp, vil situasjonen ofte være en annen.

For dem fører en mer ambisiøs klimapolitikk ofte til høyere kostnader, og disse merkostnadene vil ligge relativt nært i tid og normalt være konsentrert til bestemte grupper, mens de forventede fordelene materialiserer seg senere, er mer usikre, og har en mer diffus spredning.

En annen viktig observasjon utdyper betydningen av avstand i tid mellom tiltak og effekt. For de fleste utslippsbegrensende tiltak vil virkningene på klimasystemet strekke seg over mer enn én menneskelig generasjon. Denne tregheten har minst to viktige implikasjoner. For det første vil lange tidsspenn mellom tiltak og effekt innebære at de som gjennomfører tiltakene og betaler (det meste av) kostnadene, vil sitte igjen med lite eller ingenting av gevinstene. Denne asymmetrien reduserer trolig «nå-generasjonens» betalingsvilje.

For det andre begrenser lange tidsspenn kommende generasjoners muligheter til å påvirke politiske beslutninger som kan få stor betydning for dem. I rimelig nære relasjoner – familier, lokalsamfunn, homogene land – vil kunnskapsbasert engasjement fra ledere med omtanke også for barn og barnebarn, ofte bli verdsatt av etterkommerne. Forbindelsene mellom nåtid og framtid svekkes normalt når det blir tale om å ivareta interessene til et «verdenssamfunn» som få har et personlig forhold til.

Det internasjonale politiske system er fragmentert (inndelt i stater), mens jordens klimasystem er enhetlig.

arild underdal

En tredje observasjon gjelder forholdet mellom fragmenterte og enhetlige systemer. Det internasjonale politiske system er fragmentert (inndelt i stater), mens jordens klimasystem er enhetlig, blant annet i den forstand at globale effekter av utslipp i Mali vil være (tilnærmet) lik effektene av samme utslipp i USA.

Figur: I=PxAxT-formelens prediksjon og den faktiske utviklingen av globale CO2-utslipp.

Den horisontale aksen viser den relative veksten fra nivået i 1990 (her satt til 1.00) til 2013 slik formelen forventer at den vil bli, gitt veksten i befolkning, velstand og teknologisk utviklingsnivå. Den vertikale aksen viser den faktiske utviklingen av globale CO2-utslipp i samme periode. De faktiske beregningene er vist ved sirkler; den rette linjen angir forventet utvikling gjennom perioden.

For de fleste deltakerne i FNs klimaforhandlinger – og særlig for utviklingslandene – er imidlertid identifikasjon av opphavsland prinsipielt viktig fordi det tydelig markerer den dype kløfta mellom fattig og rik. Riktignok har partene helt fra start vært enige om at en rettferdig fordeling innebærer at rike skal bidra mer enn fattige. Men utviklingslandene som gruppe (G77) har tolket denne fordelings­regelen strengt; kostnadene ved tiltak skal i hovedsak fordeles etter «skyld» i å ha forårsaket problemet (~akkumulerte utslipp), «kapasitet» til å løse det, og tilgang på ressurser ut over det nivået som er nødvendig for å dekke befolkningens grunnleggende behov.

Et modererende trekk er at finansiering av visse tiltak i u-land kan godkjennes som bidrag (også) fra de involverte i-landene.
 

En endret utgangssituasjon – en ny tilnærming

I løpet av de 25 årene som er gått siden FNs rammekonvensjonen om klima ble undertegnet er helhetsbildet av utfordringene endret i minst tre viktige henseende.

For det første har utviklingslandenes andel av verdens samlede utslipp økt så mye at industrilandene ikke alene vil kunne innfri FN-konferansenes ambisiøse målsettinger. Når Kina alene står for rundt 30 prosent av de globale CO₂-utslippene, og landets utslipp pr. innbygger er større enn EUs, blir reelle bidrag fra viktige G77-land en forutsetning for å oppnå resultater i nærheten av det offisielle ambisjonsnivået. De fleste utviklingsland erkjenner i dag at også «det globale Sør» må bidra.

For det andre har teknologisk utvikling og økonomisk vekst radikalt endret forholdet mellom fornybare energikilder og fossile brensler. For mange formål er energi produsert fra sol, vind og vann i dag fullt konkurransedyktig med energi produsert fra kull, olje eller gass. Også for mange relativt fattige u-land er dette en utvikling som bedrer deres muligheter til å øke egen energiproduksjon og bedre befolkningens levevilkår uten samtidig å øke egne utslipp av klimagasser.

For det tredje vil det ganske ofte foreligge positivt samspill mellom tiltak for å begrense utslipp av klimagasser og tiltak for å bedre befolkningens levevilkår. I tilfellet Kina kan eksempelvis tiltak for å redusere utslipp av CO₂ og andre klimagasser i mange tilfeller også redusere helsefarlig lokal forurensning av luft og vann, og derigjennom dempe befolkningens misnøye med myndighetenes «neglisjering» av deres livsvilkår og helsetilstand. Omvendt vil enkelte tiltak for å redusere lokal forurensning også innebære kutt i utslipp av klimagasser. Det er først og fremst slike sektorovergripende vurderinger som bør ligge til grunn for politiske beslutninger.

Stemningen fra sluttsesjonen i Paris gir ennå oppdrift. Men i internasjonalt diplomati finnes det langt flere hverdager enn hvetebrødsdager.

arild underdal

Med slike endringer i problembeskrivelsen får den «ovenfra-og-ned» tilnærmingen som lenge har preget klimaforhandlingene enda vanskeligere kår. I forkant av partskonferansen i Paris samlet derfor medlemslandene seg om en «nedenfra-og-opp» tilnærming som ligner på et opplegg som lenge har vært foreslått av David Victor og flere andre forskere: (1) Begynn med hva hvert enkelt land kan se seg selv tjent med å gjøre, og ta med bivirkninger. (2) Begynn med de viktigste statene, og let etter konstellasjoner av foregangsland som sammen kan danne en «klimaklubb» med vekstpotensial (se Håkon Sælens artikkel).

Med god hjelp av fransk diplomati tok Paris-konferansen i 2015 viktige innledende skritt i denne retningen. Et rammeverk for oppfølging er lagt, og stemningen fra sluttsesjonen i Paris gir ennå oppdrift. Men i internasjonalt diplomati finnes det langt flere hverdager enn hvetebrødsdager. Det vet erfarne forhandlere. Vi andre bør erkjenne at den konkretiserende og forpliktende oppfølgingen blir den avgjørende testen, og i den ligger ennå mange uløste spørsmål.

Arild Underdal ble nylig valgt inn som medlem i det amerikanske vitenskapsakademiet, National Academy of Sciences.

Referanser